Dette er historien om et band som kunne gjort det stort – og et som oppnådde å erobre hele rockeriket. I en liminalfase mellom Liliedugg og Tre Små Kinesere dukket Helter Skelter opp. Det var bandet alle ventet skulle “gjøre det”. I likhet med Wannskrækk var Helter Skelter et band som ønsket å tre ut av den fundamentalistiske punk-scenen og nå ut til et bredere publikum.

Tre Små Kinesere1

Av Bår Stenvik og Stian Wallum

Bandet bestod av Lars Olufsen, Ragnar Wold, Bror Frode Karlson, Ulf Risnes og Steinar Vikan. Typisk for denne tiden var ubalansen mellom antall band og antall utgivelser. Platebransjen hadde ikke ører for slikt, og produksjonskostnadene var astronomiske i forhold til dagens hjemmestudio-tider. Selv Wannskrækk/DumDum Boys måtte gi ut på egen label i denne perioden (oh Yeah!). Åge Aleksandersen hadde såpass tro på Helter Skelter at han låste opp Nidaros Studio på nattestid og produserte den første demoen deres gratis. Bandet spilte flittig på Samfundet, Skansen (der de hadde arrangementer i regi av Trondheim Rockeklubb) og en rekke steder i Oslo, og opparbeidet seg et eksplosivt liverykte. I 1986 fikk de endelig napp hos det svenske plateselskapet Transmission og ble invitert til Gøteborg for innspilling.

— Det var en fæl opplevelse, forteller bandets vokalist Ragnar Wold. – Produsenten var ekstremt detaljfiksert og vi jobba en hel lørdag med gitarlyden. Dette var helt fjernt for oss. Uansett: noen dager ute i innspillingsprosessen, jeg tror det var fredag 1. mars, skjedde noe uforutsett. Jeg og Ulf skulle kjøpe oss frokost på en dagligvarebutikk da vi så de skjebnesvangre overskriftene: Palme mördade! Vi trodde det nesten ikke, men da vi så at dama i kassen satt og gråt skjønte vi at det var tilfelle. Tilbake i studioet møtte vi produsenten vår og han var totalt ute av likevekt fordi han kjente Palme. Senere på dagen skulle vi ta pressebilder, men fotografen knakk sammen i gråt. Hele Sverige hadde en skikkelig sorgreaksjon, og midt oppe i dette satt vi med taper som ikke låt bra og et fellesskap som begynte å gå i oppløsning. Året etter la vi opp.

Output’en fra Helter Skelter ble dermed kun en 7″, likevel skulle folka fra bandet vært med og preget trøndersk musikkliv i de neste 20 årene. Ragnar Wold som fotograf og coverdesigner (han har både DumDumBoys-logoen og mange av Israelvis-coverene på samvittigheten), Lars Olufsen ble en av drivkreftene bak Veita Scene og TMV-festivalen (senere Sone-arrangementene), Steinar Vikan ble manager for DumDumBoys og reiser i dag rundt med Nils Petter Molvær. Ulf Risnes på sin side dannet Tre Små Kinesere.

— Det var en tilfeldighet at Tre Små fikk akkurat det bandformatet, forklarer Risnes. – Vi ble tipset om en samleplate: “Den akustiske gitarliga”, hvor alle bidragsyterne skulle spille akustisk og uten trommer. Vi hadde så vidt øvd litt før, Øystein Hegge hadde hørt meg kore i Helter Skelter og ville ha meg med, mens Baard Slagsvold hadde sunget i band før, og var kommet til byen for å spille jazzpiano på konservatoriet. Han måtte spille kontrabass med oss, det var absolutt nødvendig å gi han et instrument han ikke mestret slik at han ble nødt til å spille enkelt nok.

Tre Små Kinesere viste seg snart å ha en særdeles god liveappell, pluss at de var uovertrufne på Beatleskoring og underfundige tekster. Det ga seg uttrykk i turnering og kontrakt med Sony, samt utgivelsene 365 Fri (90), Luftpalass (91), Vær Sær (92) og så videre. Men nå er det på tide å hoppe litt tilbake i tid igjen.

I mellomtiden hadde nemlig Wannskrækk hatt avskjedskonserten sin på Skansen i 1985, den samme konserten fungerte også som DumDum Boys’ debutkonsert.

— Vi hadde blitt voksne, 20 år, begynner Sola Johnsen. – Kjartan var lei av å skrive på trøndersk og kjefte opp foreldre og kommune, i det hele tatt – vi ville videre. Vi var liksom ferdig med den punk-greia, og Prepple hadde alltid snakka bokmål med foreldrene sine, så det var like naturlig som å synge på trøndersk. Wannskrækk var pur energi, i DumDum ville vi beholde det og samtidig være litt laidback.

Karrieren gikk det bare fortere og fortere med. Etter at de hadde tatt opp lån for å spille inn “Bapshuari” (’86) i Nidaros Studio, tok det ikke lang tid før de fikk tilbud fra diverse plateselskaper, og de responderte på det største.

— Vi møtte opp på CBS-kontoret med et eksemplar av kontrakten hvor vi hadde klipt ut alt det vi ikke likte. De så ikke på den en gang, men sa bare: “Dere får det som dere vil”. Så det var jo i grunnen ganske upåklagelig.

I 1988 kom “Blodig Alvor Na Na Na Na Na”, som slettes ikke gjorde plateselskapets forventninger til skamme. Og med “Splitter Pine” i ’89 ble det virkelig alvor.

— Vi hadde bare ledd av Arild Rønsen da han spådde et salg på 50 000 for Splitter Pine, men da det faktisk skjedde lagde vi en diplom som vi overrakte ham personlig. Jeg husker at vi satt på KNA-hotellet før vi skulle motta gullplata. Da skjønte vi at “fy faen, nå har vi greid det. Nå kunne vi si opp de andre jobbene våre og bli heltidsmusikere.”

Platene DumDumBoys ga ut etter gjennombruddet er en serie klassikere. Særlig Pstereo (’90) og Transit (’92) var kjempesuksesser både salgsmessig og kunstnerisk. Pstereo inneholdt udødelige låter som “Metallic Hvit”, “Englefjes” og “Tusen etasjer høy”, mens intensiteten og drivet på “Transit” førte til sekser på terningen i Dagbladet. “Det e no bærre sex i Dagbladet, spørr du mæ” var Kjartan Kristiansens umiddelbare kommentar etter en live-framførelse av Bulldetektor på NRK.

Publisert:

Del: