Det trønderbandet som satte mest spor etter seg i første halvdel av 70-tallet, var en gjeng langhårete namsosinger som i 1969 spilte for første gang i Trondheim. Den samme gjengen som senere ble til Prudence. Anledningen var Trøndersk mesterskap i Rock på Samfundet. Prudence, eller WhoopeeChoop som de het da, låt slik et band skulle låte på denne tiden. Snart skulle de låte annerledes.

Prudence live

Av Bår Stenvik og Stian Wallum

Namsosingene ble belønnet med andreplass etter Trondheimsbandet Firestones. Året etter tok de navnet Prudence etter låta “Dear Prudence” på White album. Nå bestod bandet av Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Johan Tangen, Kjell Ove Riseth (Nille), Kåre Skevik (Pucken), Johan Tangen og Per Erik Wallum (Prikken). Sistnevnte og Åge viste seg raskt som en dyktig låtskriverduo og ble blant annet omtalt som Norges svar på Lennon/McCartney av Aarhus Tidende i 1974. Det var deres evne til å forene kontemporær rockmusikk med både norske, svenske og irske folketoner som gjorde bandet eksepsjonelt i samtiden.

Prudence’s spesielle musikkstil fikk sitt sagnomsuste navn allerede i 1972, da journalist Bertil Lien lanserte begrepet Trønderrock. Et begrep som har vært med på å gi regionen selvtillit og identitet. Begrepet har også funnet veien inn i akademia. Ola Kai Ledang er professor i musikkvitenskap, og har i sitt virke karakterisert trønderrocken som “rockemusikk med trøndersk tonefall”. Musikalsk er stilen en slags krysning mellom rock’n’roll og tradisjonell norsk folkemusikk, der trekkspillet inngår som en helt nødvendig del. Hva hadde vel Prudence vært uten Terje Tyslands trekkspill? Og hva hadde vel trønderrocken vært uten Hans Rotmos tekster på kav trøndersk?

Rotmos suksess (Vømmøl’n (’74) solgte 60 000, noe som langt overgikk Prudence sine salgstall) var hovedårsaken til at Åge Aleksandersen og Prudence på sin siste studio-LP “Takk te dokk”(1975) valgte å synge på trøndersk. Begrepet “trønderrock” ville knapt gitt noen mening tidligere, for Rotmo spilte definitivt ikke rock og Prudence sang fram til da på engelsk.

Men tilbake til den spede begynnelse: Fram mot platedebuten i 1972 ble coverlåtene færre og færre og Prudence gikk bort fra den heavyrock-lignende stilen de hadde på sine tre første singlene (de covret bl.a. Deep Purples Into The Fire som B-siden på deres aller første singel). Den helt særegne stilen fant bandet fram til i øvingsperioden fram mot Tomorrow May Be Vanished. Daglige øvinger i frokostsalen på Namsos Gymnas og en skjellsettende bandekskursjon var resepten forteller Åge Aleksandersen:

— I 1972 dro vi til et gammelt samfunnshus vi hadde leid til øvingsrom i den lille fjellbygda Namsskogan. Vi stabla utstyret i et hjørne og sov i det andre. Vi øvde, diskuterte og sloss oss fram til et musikalsk uttrykk. Når jeg sier sloss så mener jeg god gammeldags slåsskamp. I et tilfelle var Terje Tysland så forbanna at han hev sin splitter nye Gibson SG gjennom rommet og i veggen på motsatt side. Uansett fikk vi rydda opp i en masse på denne utflukten. Vi greide å finne det uttrykket som passet den spesielle besetningen vår, med tverrfløyte, trekkspill og mandolin i tillegg til klassisk rockebesetning. Så når vi gikk i studio med debutplata var vi gjennomøvde og helt klare på hvor vi ville. Jeg tror plata ble spilt inn og mikset på tre dager, og det er jo ganske eksepsjonelt.

Det var i første rekke alle livejobbene som banet vei for Prudence. Her ligger nok også forklaringen på den kultstautus de har den dag i dag. De gjorde en rekke knallkonserter i kjølvannet av debutplata. Den viktigste av dem var nok opptreden på Kalvøya i 1972. Foran 10 000 måpende publikummere leverte de sin burleske og livlige blanding av rock og folkemusikk. Engelske Family og svenske Inside Looking Out, som skulle være festivalens headlinere, ble totalt stilt i skyggen. Dagen etter var det helsides oppslag i landets største aviser og fra platebutikkene kom beskjedene om kjempesalg av Tomorrow May Be Vanished. Etter dette dro bandet på en endeløs turne. I tillegg opptrådte bandet flere ganger på NRK TV, noe som betydde nokså mye mer i 1972 enn i dag, 30 år etter.

Turneringen førte til at bandet fikk dårlig tid til å skrive og produsere oppfølgerplata. Låtene til Åge Aleksandersen og Per Erik Wallum på Drunk&Happy (1973) var i stor grad left-overs fra første skiva. Terje Tysland presenterte seg imidlertid for første gang på Drunk&Happy med tittel-kuttet – en av platas sterkeste låter. Åge låt “Sawmill” og Wallums låt “Elsie Olivia” kan også settes på pluss-siden.

Men neste skive har Åge større følelser for:

— Jeg synes vi var utrolig kule på No 3. Folk ville ha mer av kvasi-proggen og den typiske Prudence-rocken, men i stedet roa vi det helt ned. Borte var taktskiftene og fuzzgitarene. Tilbake stod tradisjonelle pop-låter. Vi var inspirert av amerikansk soul á la The Band og Neil Young, og jeg synes vi lyktes bra med det på denne platen. “Sleepy City”, for eksempel, er ei jævlig fin låt. Synes jeg hører både Young, Lennon og ABBA, i den altså. Problemet var nå å spille disse låtene for et publikum som ville ha fest og moro.

Selv om No 3 var ei rolig plate så fortsatte Prudence å køle på som bare det. Ingen reiste mer rundt enn dem. Etter hvert ble det for mye, selv om spillegleden langt på vei veide opp for slitet. De var lutfattige (Åge: “Vi ble jo rundlurt av plateselskapet”) og hjemme begynte ungene å komme til verden. Dessuten var slitasjen stor innad i bandet – uenighetene mellom Åge og Terje er jo velkjent for allmennheten.

Åges nye oppheng i norske tekster gjorde at Prudence endret profil før siste skiva. De begynte å lage låter på morsmålet. Dette resulterte i plata Takk te Dokk. Både albumet og påfølgende turne var en tårevåt avskjed med æraens kanskje viktigste rockeband.

De avviklet det hele på en imponerende måte. Guttene i bandet, som da var rundt 25 år gamle, innså at de ikke kunne drive på mer og det tok de konsekvensen av. Låta “Takk te dokk” forklarer det hele for publikum og Terje Tyslands wah-wah-solo på samme låt legemliggjør det vemod både bandet og publikum følte. Måten bandet ble oppløst på har nok sikret den legendestatus bandet har i dag. Som Åge sier det: – Vi rakk aldri å bli sedate og gamle. Vi brukte opp hverandre, helt og holdent; og jeg tror det ble mye bra musikk ut av det.

Prudence fikk Spellemannsprisen “post mortem” i 1975 for plata Takk te Dokk. Samme skive fikk sølvplate-status.

Året etter at Prudence var historie, startet gitarist og trekkspiller Terje Tysland en 30 år lang solokarriere. Debutplata Stakkars Klovn står fortsatt som en trønderrock-påle.

Prudences legendariske avslutningskonsert på Samfundet i 11/12/75 ble til en liveplate, og den liveplata var den første utgivelsen på nyvinningen Arctic Studio i Trondheim, i 1977. Det samme året ble det avholdt en annen konsert på Samfundet som skulle bli enda mer legendarisk.

Publisert:

Del: