I denne siste rapporten fra Iceland Airwaves-festivalen, kaster Ballades utsendte skribent Christian Lysvåg skråblikk på jailhouse-rock, villmannskjøring med kjempebiler og ZZ Top på full pinne, bassengfester – og selvfølgelig musikk. Ved siden av å anmelde konserten deres, rakk Lysvåg også en prat med kritikernes nye yndlinger i 120 days, tidligere Sex beat/The Beautiful People. – Bandet allerede er “mentalt inne i neste plate”, kan synthist Kjetil Ovesen fortelle: – Vi har bestemt oss for et mer åpent lydbilde, færre lag og en mindre produksjon. Denne plata er jo utrolig kompakt, på den neste vil vi gå motsatt vei og gjøre musikken luftigere og produksjonen enklere.

Ådne Meisfjord, 120 days (Foto: Christian Lysfjord)

Av Christian Lysvåg

Fredag: Ekskursjon og 120 Days

Vi er halvveis i festivalen. Himmelen er fremdeles like høy over Reykavik og hver kveld blafrer nordlyset til skremsel for sydlendingene. Dessverre må vi være inne om kveldene, for det er blitt fredag og alvoret tar til; de store bandene har begynt å tumle inn i byen.

Men på dagen er det barske gleder som gjelder. For eksempel villmannskjøring med arctic trucks, dvs jeeper med kjempehjul, nedover elveløp med ZZ Top på fullt. Det må være noe med de enorme folketomme områdene som gjør at Islendinger ofte minner om Amerikanere: ”Off-road driving is our favotite pasttime in Iceland,” kan guiden fortelle, ”and now we are rich and everyone can afford a car like this. It is very nice for us.”

Ellers snakket hun mye om historie og vikinger og hadde nok glemt at det var bare skandinaver i dagens følge, for foredraget virket tilpasset folk lenger vekk fra. Men man skal ikke være for kjekk, for noen av disse skandinavene kom kledd i åpne skjorter og lange byfrakker og skinnsko med tynne lærsåler som ble gnagd opp av lavasteinen vi måtte ut å gå på.

Etter den fortumlende dag hadde undertegnede intervjuavtale med det norske bandet kanskje størst forventninger var knyttet til, de metallisk gnistrende 120 Days.

Rett fra Keflavik kommer de marsjerende inn på klubben Gaukarinn for soundcheck, effektive som en SS-tropp, med mord i blikket også. Men det viser seg å være bekymring man sporer i øynene:
Familiens eldste og viktigste synth, fra 70-tallet, er meget humørsyk og ikke begeistret for flyturer. ”Ofte må vi legge om soundet etter den formen den maskinen er i” forteller Kjetil som spiller keyboard og synth i likhet med frontmann Ådne. Men så stiger jubelen, Ådne får ut godlyd på første forsøk!

Vi rekker en kjapp prat videre med Kjetil Ovesen. Han forteller at det er sinnsykt hektisk for tiden, de rekker ikke tenke, bare spille.

— Men det er bare godt å slite på denne måten, det er jo dette det handler om.

Bandet, som ellers består av Jonas Dahl (bass), Arne Kvalvik(trommemeaskiner, effekter), og Ådne Meisfjord (vokal, gitar, keyboards), kommer nesten rett fra en showcase i London.

— Vi er ikke signet der ennå, så vi inviterte de største. Men det haster ikke, for det er USA som er hovedfokus en lang stund fremover.

Etter Island drar bandet rett ut på en omfattende USA-turne, med seks eller flere spillejobber bare i NYC som er basen til plateselskapet deres, Vice Records.

–Vice er jo landsdekkende men satser først og fremst veldig tungt på oss i New York. Det blir alle slags jobber, store og små venues. Jeg har ikke oversikt, det blir masse forskjellige typer opplegg. Målet vårt er å få folk til å danse. Det er så langt vi har tenkt, i første omgang.

Vice oppdaget 120 Days på nettet, noe Kjetil synes er underlig, for det var før de var ute på MySpace.

— Jeg vet ikke hvordan de fant frem til oss, og ikke er vi særlig inne i den MySpace greia heller. Har jo bare hatt vår egen side i et par måneder. Men det går jo bra og alle snakker mye om akkurat den biten.

Vi ville heller snakke litt om plata deres og hva det gjør med et ungt band å få full pott i så godt som samtlige norske medier.

— Vi er allerede mentalt inne i neste plate vi, sier Kjetil. – Den blir helt annerledes, og enda bedre! Mye materiale er på plass, det blir enda mer dansbart. Vi jammer frem nye ting hele tiden og er vel halvveis i mål med låtene. Vi har bestemt oss for et mer åpent lydbilde, færre lag og en mindre produksjon. Denne plata er jo utrolig kompakt, på den neste vil vi gå motsatt vei og gjøre musikken luftigere og produksjonen enklere.

Så er det tid for soundcheck og vi blir vitne til en sekvensiell oppstart av utallige maskiner som etter hvert brer ut massive tepper av tung hypnotisk musikk. Det lover godt for kvelden.

Noen minutter på overtid går bandet på scenen i halv ti-tiden. Ådne med pilotskjorte og bandittblikk. Det er ikke helt fullt, men i kveld er alle nordmenn samlet på ett sted.
120 Days setter sine doble trommemaskiner i gang og bygger lag på lag med lyd, til det ikke er plass til mer, og da først er det vokalen kommer inn, hissig og fortvilet på en og samme tid; i kast og utbrudd synger Ådne som om han er trengt opp i et hjørne.

Men det er et hjørne han selv er herre over, her er ingen egentlig fare. Den digre musikkmaskinen rundt stemmen er nådeløs og effektiv men under full kontroll. Og i dette ligger noe som fremstår som et slags problem denne kvelden. Det hele virker innstudert og uantastelig, slik at det blir sterilt. De første par minuttene minner 120 Days om Salvatore, men der sistnevnte post-rockere er monumentale på en organiske måte –som en sommerstorm– omslutter ikke 120 Days oss i publikum på samme måte.

Når folk ikke umiddelbart dras i gang, som er tilfellet denne kvelden, blir det en stor avstand mellom publikum og bandet, fordi det som skjer der oppe er så hardt og perfekt at vi blir litt fremmedgjorte. Det viser den syntetiske musikken sin begrensning; de klarer ikke myke seg opp og kommunisere, men blir snarere fanget i en a priori formel som ikke helt fungerer.

Helt til siste nummer: Ådne annonserer siste låt etter bare et kvarter, og man kan tro at guttene ikke er i humør, men siste låten er i seg selv en konsert og med den skylles virkelig grunnen vekk under våre føtter. ”Come out, come down…” er hva Pitchfork media i sin anmeldelse kalte ”mørk eufori med teutonisk presisjon,” og det er sant, det setter seg et grøss inni i margen og det bare varer og varer.

Låten bygges opp ved en slags parallellforskyvninger av seg selv: temaene gjentas men skyves og bygges opp, og er den følelsen av storm der, men det er en elektrisk storm, og vi overveldes på en ambivalent måte: På den ene siden er det deilig kompakt og hensynsløst medrivende – som det autonome nervesystem overtar mer og mer av kroppene våre – men samtidig er det meget dystert. Ådne vrenger og vrir seg selv og stemmen som er han på en slags skapende bad-trip. Det er stort, og det varer lenge.

Som falt ut av transe tumler han så av scenen og forter seg å røyke.

Ute er det nordlys og kaldt. Vi går til festivalens hovedscene, Reykavik Kunstmuseum, som er en bygning å ha det godt i. Det er ikke dårlig for et omgjort fengsel; midtskipet, der konsertene finner sted, minner om det klassiske amerikanske ”jail-house-rock-fengselet,” med hengende ganger på hver side og rekker av dører oppover den indre fasade.

Undertegnede rekker akkurat åpningen til sist års festivalfavoritter Jakobinarina. Først og fremst har bandets vokalist en meget spesiell dans: han bøyer knærne og vrikker hoftene, med samlede ben, og ser følgelig ut som han kjører slalåm. Artig skue. Men lyden er dårlig, og plutselig begynner opptil flere ungdommer å kaste opp rundt meg. Ikke på grunn av dansen eller lyden, men likefullt er det ugreit å bli værende.

Man må videre, og det blir til Nasjonalteatrets kjeller. Det viser seg å være det fineste lokalet i hele Reykavik. Dype blodrøde tepper, lange barer, teak og vakre lamper på veggene og en delig liten scene med flott lyd. Og ja, det er Chris Isaak på scenen, eller i hvert fall et band som minner. Navnet har sluppet minnet, men de gjorde natten morfeøst myk og vennlig etter den tidligere mørke eufori.

Lørdag:

En av Iceland Airwave’s høydepunkter er ”hang-over party” i ”The Blue Lagoon.”

Dette er et naturlig basseng fylt med varmt, blå-hvitt (som blåforsterket skummet melk) vann som inneholder silica og andre ting som er sunt for menneskers ytre. Det første man ser er mengder av folk, de fleste unge, som rusler rundt med vann til livet, og hyllet i damp derfra og opp. De drikker blå drinker og svaier til den lindrende musikken som en DJ og hans lille sønn lar kjærtegne dem. Mange har gnidd seg inn med silica-gjørme, en naturlig peeling, og det hele er godt, godt.

Amerikanske tv folk roper rundt, ”You gotta get his on tape, Sean, come here and film me”. Japanerne er litt brydd av alle kroppene, men tar det igjen med overdreven digging og pool-grooving. De har ikke skjønt stakkar, at det kule jo er å være altfor sliten til slikt.

Så var det kveld og headlinernes tid var endelig kommet. Det store spørsmål var om man skulle velge seg trygg rock med Kaiser Chiefs i kunstmuseet eller langt hippere Brazilian Girls på NASA (som vi har beskrevet i en tidligere artikkel). De siste blander en mengde stilarter og kan ikke genrebestemmes. Men de har en fremtredende kvinnelig vokalist som spås snarlig stjernestatus av de som vet. Hun synger fantastisk og ser også slik ut.

Det ble altså de brasilianske, som ikke er fra Brasil noen av dem. Vokalisten begynner kvelden inne i en sort søplesekk, og likte seg visst, for stemmen hennes var virkelig slående. Det var veldig ”arty” og ”New York” og ganske bra. Så vrenger madamen av seg plastikken og åpenbarer en diamantbesatt kroppsnær drakt med et slags kaninhode på toppen. Det funkler og gnistrer og hun er en levende ”mirror ball.” Synger fabelaktig gjør hun også og bærer mye av tiden hele musikken selv. Ganske flott er det.

Men denne tilhører ble igjen ganske fort lei, for her var nok engang monotonien i selve lydstrømmen det sterkeste preg. Vokalen er både interessant og vakker, men i musikken bak er det altfor lite reelle skifter, da mener jeg tonale forandringer, akkordprogresjoner. Det er flott med genremessig fri-vandring og sonisk eksperimentering; electronica, rock og sart jazz i en og samme sang, men det fremstår likevel kjedelig fordi det ikke er interessante tonale strukturer.

Konklusjonen blir at dette ”hypede” bandet ikke leverte eller at de ikke er sterke nok i selve den komplekse låtskrivingen. Mange vil selvsagt si at det ikke er snakk om låter på den (tradisjonelle) måten. Jeg mener innvendingen står ved lag.

Til slutt:

I fire dager strålte solen. Reykavik og Island har alt som gjør en festival spesiell: intim bykjerne, fantastiske spillesteder, hyggelige mennesker, og viktigst, som vi har vært inne på tidligere, en generell stemning av bekymringsløs, fremoverrettet og fri utfoldelse av liv og kultur. For egen del var de musikalske prioriteringene ikke alltid de rette, men festivalen er noe av det ”riktigste” av slikt noe jeg har vært med på; alt stemmer på en forløsende måte.

Helt til jeg misset morgenflyet ti på åtte og ble oppgradert til Business Class på ettermiddagen i stedet…

Publisert:

Del: