Hvis samfunnet bruker 1% av ressursene på å gi mennesker mulighet til å drive med ting som ikke er kortsiktig lønnsomme, som eventuelt (man har ingen garantier innenfor kunsten) kan utvide våre horisonter og gi oss store opplevelser, og som kan ta vare på nasjonens hukommelse, som kan la oss være en del av verdens kulturarv, og som kan inspirere neste generasjon til å bruke andre deler av seg selv enn den matematisk/økonomiske delen av hjernen, tror jeg det er en god investering. Der er jeg enig med Churchill. Og med Dag Solstad. Kommunisme har ikke med saken å gjøre.