Er ikke beviset på at et samfunn har kommet seg oppover i Maslows behovshierarki at man tar seg tid og råd til å drive med annet enn det kortsiktig lønnsomme, og det å skaffe seg mat for dagen? Hvis verdens rikeste land ikke ser for seg andre mål enn å maksimere profitten enda mere, og ikke tar seg åndelig og økonomisk råd til å prøve nye veier som ikke styres av kortsiktige profittanker (kvartalsrapporttyranniet...) da er de pengene ikke mye verdt. Jfr. Churchills berømte svar når han ikke kuttet kulturbudsjettene selv under krigen: "Then, what are we fighting for?" (Unøyaktig sitert fra hukommelsen, ikke skyt meg for det!)