De begrepene du bruker, Anders Eriksson, er så fryktelig omtrentlige og nærmest ubrukelige. Hva er et ”norsk konsertpublikum generelt” og i hvor stor grad er det innen denne musikkformen forskjellig fra ”de som møter opp på orkesterkonserter resten av året”? Jeg skulle ønske du hadde rett i at det finnes ”et stort antall dannede og kultiverte mennesker ute i landet som foretrekker noe annet enn tradisjonelle orkesterverker”. Du sier disse ikke har et godt tilbud i dag. Jeg har ikke oversikt over tilbudet, men det avhenger nok av hvor i landet de bor. I Bodøkan de jo gå høre Bodø Sinfonietta, og i Bergen kan BIT 20 Ensemble. I Oslo finnes Oslo Strykerkvartett og kammerkonsertene til musikere fra OFO.I Bergen bydes på Bergen Barokk. Utover landet står det jo de mange kulturhusene fritt å engasjere spennende. Kulturministeren har dessverre ikke gjort det lettere for dem etter at hun la ned de klassiske konsertene til Rikskonsertene. Kanskje tør ikke kulturhusene fordi publikum ikke er stort nok til at de våger det økonomisk. Men jeg har jo registrert at Nordnorsk Symfoniorkesters konsert i Harstad måtte avlyses på grunn av manglende publikumsoppslutning. Men de var kanskje mettet i Harstad på ”tradisjonelle orkesterverker”? Og hva er nå det? Jeg ser at Bleken i dagens Morgenblad presiserer at han mente mainstream og standardverker i orkesterlitteraturen. Kanskje du også med ”tradisjonelle orkesterverker” mener Beethoven-symfonier, og sånt? Jeg regner med det. Men inkluderer du i din begrepsbruk verk som Messiaens Turangalila-symfoni, Lutoslawskis Konsert for orkester eller Lasse Thoresens Illuminations? Det er mye annet enn ”tradisjonelle orkesterverk” som spilles av orkestrene. For det er neppe orkestret som fenomen du tar avstand fra.