Jeg er egentlig imot anonyme innlegg, men gjør et unntak for meg selv denne gangen. Jeg er en av de som angrer på yrkesvalget, mest utifra praktiske hensyn. Og jeg er faktisk en med fast musikerjobb. Problemet er den manglende fleksibiliteten. Jeg bor et sted jeg ikke ønsker å bo og kan ikke flytte til hjemstedet dit jeg egentlig ønsker meg sammen med min lille familie. Vurderer å legge opp som musiker for at ungene skal vokse opp på en annen plass og nærmere slekt og besteforeldre.

Musikeryrket er dårlig betalt og ufleksibelt og når man etterhvert kanskje mister ganske så mye av gnisten sitter man ikke igjen med så mye. Jeg angrer på yrkesvalget, og vil veldig nødig geleide mine egne barn inn på en estetisk karriere. Ha det heller som en brennende hobby.

Og ja, det er nok i overkant mange musikkstudenter. Mange har nok gjort som meg: uten å tenke så mye over det søker man seg til musikklinja. Deretter prøvespiller man på NMH e.l. og kommer inn. Når studiene er over sitter mange med skjegget i postkassa og et stort studielån. Og jeg tror ikke så mange underveis har tenkt på lønn, arbeidstider, mangel på fleksibilitet, mulige nye prioriteringer senere i livet (les: barn).

Jeg tror veien å gå er en ærlig rådgiving allerede på ungdomsskolen og ikke minst på musikklinjene. Jeg tror mange vil være tjent med å luke ut endel musikkstudenter og satse hardere på de virkelig flinke.

Jeg sier dette i beste mening, og med all respekt for de mange freelancere som brenner og ånder for yrket sitt, med trange økonomiske kår.