- Alarmprisen har gått fra å være en liten og alternativ musikkpris til å bli en stadig større og stadig mer kommersiell pris. Om dette er positivt eller negativt kan man selvsagt ha ulike meninger om, men at denne utviklinga skyldes NRK bør det være liten tvil om. Spørsmålet er om det er sunt for kulturnorge at NRK opptrer som en kommersiell aktør i fåreklær, spør Radio Nova-redaktør Torkild Jemterud i dette innlegget. Han kan ellers avsløre at studentradioene i det stille ble fjernet fra Alarmstyret - og erstattet med en representant for Spirit, et blad som i mellomtiden var blitt kjøpt opp av P3. Også på Øyafestivalen forlanger P3 nå full eksklusivitet til dirtekte senderettigheter, og nekter andre radiostasjoner å slippe til.
Av Torkild Jemterud, ansvarlig redaktør, Radio Nova
I en kronikk i Dagbladet forrige uke retta Kjartan Årsand, tidligere Alarmstyremedlem for studentradioene i Norge, kritikk mot NRK P3s dominerende rolle i Alarmprisen. Han påpekte at NRK sitter med fire av ti styremedlemmer, og både er aktør og formidler av en pris som ønsker å framstå som uavhengig, men som i praksis har blitt en reklamebrosjyre for P3. Tidligere denne uka skreiv Arvid Skancke-Knutsen på Ballade.no at til og med Dorthe Skapel framstår som en mer troverdig musikkformidler på Spelemannsprisen, enn det P3-praterne Marthe og Kyrre klarte å framstå som på Alarmshowet. Også Natt & Dag redaktør Audun Vinger ser at det kan gå utover prisens integritet hvis P3-dominansen blir for påtrengende. P3s musikksjef Håkon Moslet er selvsagt uenig, og anklager studentradioene for utidig syting fordi vi blei sparka ut av styret.
Vi mener at det er på sin plass å si ifra. Der det å inkludere studentradioene i sin tid var et tegn på en genuin ambisjon om å være alternative og breie, kan det at studentradioene nå er sparka ut ses på som et tegn på at disse ambisjonene er pakket godt inn i kottet sammen med en neve møllkuler.
Etter forrige Alarmprisutdeling slutta vi rett og slett å høre noe fra det øvrige styret. Da vi etter en stund tok kontakt for å finne ut hva som skjedde, fikk vi beskjed om at vi var ute. Vi fikk ingen begrunnelse på hvorfor vi hadde blitt sparka, eller når denne avgjørelsen var tatt. Vi vet ikke engang om dette var noe som hadde blitt behandla på et styremøte eller ikke, da vi heller ikke var blitt innkalt til noe. Plassen vi hadde hatt i styret blei for øvrig overtatt av en representant for Spirit, et blad som i mellomtiden hadde blitt kjøpt opp av P3.
Etter at vi gikk ut med offentlig kritikk av Alarmprisen og Alarmstyret, har vi fått høre at vi ikke gjorde nok i styret. Det må innrømmes vi ikke har hatt mange penger og ressurser å gå inn med, og at vi heller ikke hadde kompetanse til å bidra mye til den arrangementstekniske gjennomføringen. Og selv om mange av oss har brukt sine timer på å passe en eller annen backstagedør på Rockefeller, så lå nok vår rolle i Alarm på et annet plan. Vi opplevde at vår viktigste rolle var, i egenskap av og være representert, å gi prisen en alternativ legitimitet. Vi opplevde også oss selv som et korrektiv til de som ønska å kommersialisere prisen. For eksempel kom det opp et forslag om å ta inn Pepsi som sponsor, og å kalle Alarmjuryens pris for Pepsiprisen. Dette var vi var med på å forhindre. Dessuten protesterte vi mot å kalle årets låt for P3-prisen og årets nykommer for Lydverketprisen. Protestene var dessverre bortkasta. Uten at det blei gjort noe styrevedtak blei det plutselig hetende P3-prisen, og vi mista plassen i styret.
NRK skal ha honnør for å ha vært med på å dra i gang prisen, og for å bygge den opp. Vi skjønner godt at NRK nå ønsker å brande seg selv, og på den måten få noe igjen for de ressursene de legger ned i prisen. Det de ikke ser er at dette samtidig er ødeleggende for prisens allmenngyldighet. Alarmprisen blir uinteressant for alle andre etermedier enn NRK. Dette er like innlysende som at Dagbladet ikke skriver side opp og side ned om et stort VG-arrangement. Det å omtale Alarmprisen nå, for oss eller andre radiokanaler (som tross alt er viktige musikkformidlere), er det samme som å reklamere for NRK P3. Og det gidder vi selvsagt ikke. På den annen side kan det jo virke som om NRK synes det hadde vært fint om alle disse andre plagsomme etermediene bare kunne slutte å eksistere.
Og med det er vi over på et kulturpolitisk spørsmål. Hvorfor skal statskanalen NRK se det som sin oppgave å være størst mulige? Hvorfor er det et mål å skvise flest mulig andre, både kommersielle og idealistiske aktører, ut av scenen? Et eksempel er måten NRK breier seg på fm-båndet. NRK kan uten videre opprette en nisjekanal og beslaglegge en hel frekvens til denne. Alle andre lokalradioer må presse seg sammen på det som er til overs, og man havner altfor ofte opp med middelmådige eller direkte dårlige frekvensdelinger.
Men det går videre enn dette. NRK P3 har tatt over ungdomsbladet Spirit og driver nå dette som et reklameblad for seg selv. Det problematiske er at det her, i likhet med tilfellet Alarm, er svært vanskelig å skille det redaksjonelle innholdet fra NRK-reklamen.
NRK P3 er også sterkt inne i arrangementer som By:larm, Quartfestivalen og Øya. Det er selvsagt fint at NRK dekker disse arrangementene, og at de til og med vier dem mye plass, men det er ikke greit at de monopoliserer dekningen på bekostning av bredden i formidlinga. For å ta eksempelet med Øya: dette arrangementet blei i sin tid starta (som en gjenopplivning av Kalvøyafestivalen) av folk fra en del sentrale rockeklubber i Oslo som Radio Nova (studentradioen i Oslo) i alle år hadde fronta. Musikkprofilen lå også, og ligger stadig, svært tett opp til vår egen musikkprofil. Derfor ser vi det som naturlig å dekke Øya bredt, og det har vi også gjort. Vi har hatt spesialprogrammer i forkant og etterkant, og alltid hatt journalister til stede som har intervjuet de mest interessante artistene. Men det å være fysisk til stede, å ha sendinger fra festivalområdet, har vi ikke fått lov til. Grunnen er at P3 har monopol på radiodekning, og rett og slett ikke tillater at andre slipper til. Så når vi kjører våre Øya-spesialsendinger i forkant av arrangementet, er dette altså med en pussig følelse at vi gjør noe som er litt vågalt og halvgæern. Dette er jo egentlig P3s arrangement.
Denne kritikken går vel så mye til arrangører som til NRK. Det virker som om alle arrangører umiddelbart legger seg på rygg og skræver med det de har av bein så snart P3 stikker den store snuta si i deres retning. Riktig nok har P3 mye spenn og ressurser, og riktignok spiller de mye musikk, men det er også det.
I Danmark er det Studentradioene som står for festivalradioen på Roskildefestivalen. Noe slikt ville selvsagt vært utenkelig i Norge. Men så er heller ikke Roskilde dypt nede i lommene på Consept Comunications, Pepsi eller NRK P3.
Om Alarm, P3 og statsautorisert kulturmonopolisering
