Komponist og improvisasjonsmusiker Maja Ratkje er denne høsten i ferd med å gjøre noe av et internasjonalt gjennombrudd som soloutøver, etter tidligere mest å ha konsentrert seg om de to faste gruppene hun er med i, SPUNK og Fe-mail. Soloplaten "Voice" kom ut i 2002 på lille, norske Rune Grammofon, og vakte raskt internasjonal anerkjennelse i elektronikamiljøene. Nå står solo-opptredener på store festivaler i Vancouver, San Francisco, Rotterdam og København for tur.
Av Arvid Skancke-Knutsen
Maja Ratkje fikk tidligere i år noe av et gjennombrudd som soloartist under sommerens SONAR-festival i Barcelona, som en del av plateselskapet Rune Grammofons showcase der. Hun mottok i den forbindelse strålende anmeldelser i en rekke internasjonale tidsskrifter, bl.a. i stadig like Norgesbegeistrede The Wire, som skrev følgende: "What made her performance one of the most pleasing spectacles of the festival is her concentration and restraint, as if the noises she unleashed had a myriad lives of their own and she had to prevent them from boiling over or burning out, keep them simmering and shrieking."
Denne høsten spiller Ratkje, som nylig også opptrådte under Ultimafestivalen med tverrkunst-prosjektet "Sitat", solokonserter i Vancouver, San Francisco, Rotterdam og København. Hun startet med en opptreden under den fire dagers Vancouver New Music Festival, der hun for øvrig var eneste nord-europeiske artist. Ratkje var her en del av hovedprogrammet, som dette året hadde stemmen som tema. Blant andre musikere på festivalen var Sainkho Namtchylak (berømt strupesanger fra Tuva), Paul Dutton og japanske Koichi Makigama - for noen kanskje kjent fra John Zorns såkalte "Cobra"-sessions. Ratkje fikk 23. oktober æren av å avslutte hele festivalen med en times solokonsert i samarbeid med videokunstneren HC Gilje.
Onsdag 3. november deler Maja Ratkje en konsert med trompetisten Arve Henriksen i San Francisco i den norsk-amerianske satsningen "The Northwest Passage", som er et samarbeid mellom Kongsberg Jazzfestival og San Francisco Jazz Festival. Denne konserten er beskrevet nærmere i denne artikkelen fra Ballade, og interesserte kan ellers studere programmet nærmere på northwestpassagefestival.com.
Akkurat en uke senere, 10. november, spiller Ratkje også solokonsert på DEAF04. Dutch Electronic Art Festival er en festival for elektronisk kunst i Rotterdam, der Ratkje skal gjøre konsert sammen med den audiovisuelle, israelske kunstneren Ran Slavin. 19. november gjør hun så en solokonsert under Nordic Music Days i København - en konsert hun deler med Dansk Radios Underholdningsorkester.
Ellers i høst skal Maja Ratkje på turné sammen med den norske trioen POING i regi av en østerrisk konsertorganisasjon, hvor POING framfører komposisjoner av Ratkje, samtidig som hun er med som sanger med Weill/Brecht-reportoar. Hun skal også til Porto i Portugal med SPUNK, gjøre fire konserter med Jaap Blonk i Nederland, og har dessuten en urfremføring under Huddersfield-festivalen (igjen med POING) i England.
I disse dager slippes også en ny duoplate med Lasse Marhaug og Maja Ratkje på det kanadiske selskapet c3r. Albumet er en del av deres "Music For..."-serie, har tittelen "Music For Faking", og følger opp de utmerkede "Music For Shopping" (2003) og "Music For Loving" (2004). Den forholdsvis hyperaktive komponisten og utøveren har ellers i år også gitt ut nye samarbeidsplater med Fe-Mail/Lasse Marhaug og Jaap Blonk, og medvirker dessuten på den norskproduserte støymusikk-dokumentaren "NorNoise", som i slutten av oktober for øvrig blir vist i Museo de Arte Moderno i Buenos Aires, samt den nordamerikanske samle-CDen "Dissolution Tapes".
Maja Ratkje er for øvrig det eneste norske navnet som er inkludert både i Allmusic.coms classical og electronica/avantgarde-seksjoner, der "The Voice" har blitt gjenstand for en nokså omfattende omtale, som vi i farten sakser følgende avsnitt fra:
"The 11 pieces use only Ratkje's voice as a sound source, but they cover a wide spectrum of textures and dynamics, from echo-drenched a cappella singing (at the beginning of "Vacuum") to torturing noise assaults ("Insomnia"), going through a number of sample- and processed file-based constructions in between. Ratkje is messing with listeners' minds as she toys around with sharp contrasts of quiet/loud, soft/harsh, and seductive/painful. She knows she has a beautiful, flexible voice that can both charm like Björk and puzzle like Phil Minton - and she purposefully deceives the listener. "Trio" starts softly with overlaid, droning textures and a voice-derived beat, only to burst into mad, distorted screaming. "Vacuum" is the magnum opus of the disc, a captivating 12-minute composition that takes listeners up close and personal with her voice. "Dictaphone Jam" makes the best out of the low fidelity of the recording device. The closing "Insomnia" is the strangest track: After an outburst of multi-tracked screams interrupted by laughter (probably recorded on a dictaphone again), the piece adds three postludes, each quieter than the previous one, like short dreams. Harsher than what most people were expecting and closer to Jazzkammer than Spunk, Voice hides Ratkje's impressive vocal prowess under a wall of electronics. After the initial shock wears off, one can only admit that it was a good idea. Recommended, but definitely not for the faint at heart."
Til neste år vil Ratkje dessuten ha premiere på et større kunstmusikkverk under Presences-festivalen i Paris.
Sonisk solo-raid med Maja Ratkje
