Spennvidden var stor mellom de totalt 25 konsertene på Oslo World Music Festivals program som ble avsluttet på søndag. Det er langt fra Musica Antiguas spanske middelaldermusikk i Gamle Aker Kirke til Achannaks new wave bhangra fra Birmingham på Soria Moria samme kveld. Ballades utsendte valgte seg ut to konserter i den tradisjonelle enden av årets festivalprogram.
Spanske Musica Antigua spilte andalusisk middelaldermusikk i Gamle Aker kirke fredag 8. november, og den gamle kirken satten en fin ramme rundt den gamle musikken. Musikken besto hovedsaklig av sanger (Cantigas) om jomfru Marias mirakler som ble samlet ved Alfonso X hoff på 1200-tallet. Der fantes det både kristne, jødiske og arabiske (mauriske) musikere, og samlingen gjenspeiler dette mangfoldet. Musica Antigua hadde også nyere jødiske sabbathsanger, mauriske kjærlighetssanger og sefardiske sanger på programmet.
Især Wafir Sheiks forbløffet med strengespillet på sin Oud som etterhvert ble fulgt av Cesar Carazo. Carazo messet frem en sang om profetens fødsel med en klangfull, litt sår stemme som foldet seg ut i det store kirkerommet. Sangene ble fulgt av tamburiner og strenginstrumenter som sakte - og litt haltende i begynnelsen - bygget opp en pulserende rytmisk strøm som skapte en voldsom livlighet i denne gamle musikken.
Det fantes flere muligheter til å høre arabisk Oud i Oslo denne helgen. Søndag 10.november holdt Parissa og Dastan Ensemble konsert i Kulturkirken Jacob, Parissas andre konsert i Norge. Hun har hatt få muligheter til å synge for sitt hjemlige iranske publikum etter revolusjonen i 1979, men har spilt mye rundt i verden de seneste årene.
På stolen ved siden av Ballades utsendte satt det en norsk-iraner; han sa at denne musikken og poesien har røtter 300 og 500 år tilbake, og at tekstene handler om den berusende kjærligheten. Og etter langvarig stående applaus sang Parissa om en kjærlighet som må ha vært av det ulykkelige slaget. Tonene var klagende og med det meditative motivet som lå under i strenginstrumentene fikk uttrykket et melankolsk preg. Men etterhvert ble stemmen mer gledelig, og beveget seg videre mot nye nyanser:
Snart synes den å kle en ung pike, snart en gammel dame; stemmen bar i seg et følelsesregister som hørtes rikt ut selv for en som ikke forstod tekstene. I pausen sa den norsk-iranske sidemannen videre at dette var tradisjonsmusikk som hverken kunne kalles klassisk eller folkemusikk, og at det er tekstene som er gamle, mens mye av musikken er nye improvisasjoner over gamle temaer.
Av instrumentalistene i Dastan Ensemble som Parissa spiller med må Pejman Hadadis flertonede trommesolo nevnes. Hadadis solo på tombak-tromme vitnet om en rytmesans som fikk et vestlig øre til å assosiere til jazztrommis’en Gene Krupa. Det var flere instrumentalprestasjoner som fortjener oppmerksomhet; om Hamid Motebassems Setar-solo utbrøt den tidligere nevnte sidemannen at dette utrolige instrumentet er som et snakkende menneske. Hossein Behroozi-Nias traktering av sin Barat (Oud) fortjener også oppmerksomhet, og det var interessant å prøve å lytte etter kontraster til den spanske spillestilen fra konserten på fredag. Etter betydelige klappsalver, og jubel, fikk vi vårt ekstranummer. Ekstranummeret utløste ytterligere begeistring; Parissa valgte å synge den sangen som gjorde henne berømt i Iran før revolusjonen i 1979.
