Simon Reynolds på Landmark i Bergen
Foto: Åse Løvgren / Bergen Kunsthall

En gang til

Framover baklengs på stedet hvil: et intervju om musikk i tidsalderen for retromani.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Simon Reynolds (f. 1963 i London) har de siste tjue åra vært en ledende musikkskribent. Han har skrivi i musikkmagasiner som Melody Maker, New Musical Express, Rolling Stone, UnCut, Village Voice, The New York Times, the Guardian, The Wire, Mojo m.v.

Siden 1990 har han skrivi sju bøker om populærmusikkens utvikling fra og med punk og post-punk fram til i dag, og han interesserte seg for electronic dance music. Simon Reynolds har skrivi om de ulike genrene og stilene, og om klasse, rase, kjønn og seksualitet i populærmusikken.


Fjorårets viktigste musikkbok
Den siste boka hans Retromania: Pop Cultures Addiction to its own Past  fra 2011 fant rask en stor utbredelse og blir av mange regna som fjorårets viktigste musikkbok.

Han gir her en slags diagnose av samtidas populærkultur, der tendensen er sterkt tilbakeskuende. ”Are we heading toward a sort of cultural-ecological catastrophe, where the archival resources of rock history have been exhausted? What happens when we run out of past”, spør han.


Om kreativitet
Den 16. februar 2012 var han invitert av Bergen Kunsthall til å snakke om temaene i boka. Her tok han for seg det han kaller recreativity, hvordan internett og digital kultur har forandra kreativitetens natur.

Min egen interesse for Reynolds har sammenheng med at jeg ofte har forelest og skrivi om emner som popens poetikk og rockens retorikk fra Kinks via Lou Reed til Jokke m.m.

Dette intervjuet blei gjort i forkant av foredraget på Landmark i Bergen. (Han deltok også under by:Larm, der han blei intervjua av Audun Vinger.)


Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook


- Den siste boka di, Retromania (Retromania: Pop-Culture’s Addiction to Its Own Past) fra 2011, skal vi begynne med den?

- Det er på en måte det siste tiårets historie, et forsøk på å gjøre de første ti årene av det nye århundret så interessante som mulig. Men som periode er de alarmerende på et vis. Utviklingen ser ut til å bremse ned, det er  bare resirkulering, gjenvisitter, gjenoppdagelser. Kanskje det ikke er så bekymringsfullt, bare annerledes enn før i den forstand at kulturen er blitt på samme tid desentralisert og synkronisert, vår oppmerksomhet er over alt, vi kan være interessert i ulike hjørner av fortiden, men samtidig i et slags fravær. Det gir en annen musikkopplevelse. Musikkens gylne tidsalder, dens mest dynamiske faser, er en musikk der allting er veldig knyttet til nået. På 60-tallet responderte white musicblack music som James Brown. Beatles, Bob Dylan, var henrykte over black music, folk var interesserte i reell tid og fikk følelsen av tid, folk knyttet an til fortida slik Beatles gjorde. Procol Harums Whiter Shade of Pale trakk på Bach, selv om det var et relativt isolert fenomen. Miles Davis lyttet til Jimi Hendrix og Sly Stone, folk responderte der og da, det gjorde tidene spennende. Post-punken dreide seg også om å reagere på det som foregikk i black music, og å lytte til reggae var å lytte til nytt, aktuelt stoff.

    Når du bruker arkivet kan du ta hvasomhelst fra hvor somhelst og når somhelst, synkronien bryter sammen.

- Du skriver at interessen for fortida ikke er noe nytt, men nå er hele fortida der samtidig, det vil si…

- Det jeg beskriver er bruken av arkivet, der alle stilene finnes. Elvis Costello var influert av Abba, men på den neste skiva si av Wilson Picket og soul, Costello trekker på hele musikkens historie, og nå er Costello-måten å la seg inspirere på blitt dominerende, alle tar fra alle tiår og stiler.


Les også: Strømmetjenester, bredd og nyskapning


- Det er altså ikke noe framskritt lenger?

- Innenfor post-punken finner vi en annen modell. Gruppene ville et sted. Scritti Politti og Public Enemy var mer innovative enn Costello i måten de gjorde tidligere black music aktuell på, R&B, reggae, en slags uthalende omformning. De gjorde den aktuell. Det siste tiårets musikere driver på slik. Ariel Pink er typisk: en ny form for musikalsk kreativitet.

Ariel Pink med "Politely Declined"



- Du er glad i Ariel Pink?

- Ja, jeg elsker musikken hans, men han tar alle stilartene som historien har sluttført, og hver av disse stilene som ble produsert i seksti- og sytti-årene var evolusjoner av mangeslags krefter. Og det lå penger i det! Fleetwood Mac kunne bruke et år på å lage et album og tjene en million dollar, store penger den gang. En Ariel Pink tar momentene fra denne fasen av musikkhistorien og perfeksjonerer det, han spiller, leker med dem og blander dem perfekt. Han tar dem fra hverandre bit for bit, en bit fra en stil og en annen fra en annen – før han mikser dem sammen: en posthistorisk posisjon som det er lett å like, men det fører jo ingen steder.
    Rolling Stones lagde sin musikk ved å skrive seg inn i en utvikling som startet med Muddy Waters, her bykser de inn ved å til å begynne med imitere Muddy Waters, lage coverlåter over Chuck Berry, før de plutselig blir del av historien selv og selv selve Historien: De lager noe nytt! Men så går Stones tom for ideer, rundt 1974. De gjør punk-låter, reggae osv, men har ingen nye ideer lenger.

- Når tok denne nye tendensen over? I 1990? 2000?

- Det fantes eksempler tidligere. Ta Costello – jeg likte virkelig Costello – det er en logikk i utviklingen hans. Han jager rundt fra stil til stil og bruker ulike impulser fra fortida, men han gjorde det usystematisk. Jeg leste en interessant bok om Roy Wood i The Move, jeg har glemt hvem som skrev den, men den dreide seg om former, om glam rock, om Roy Wood etter Move da han formet Wizzard (i 1972). Hver låt var en ny pastisj, alle låtene var perfekte pastisjer.

- Var det begynnelsen?

- Det var et tidlig eksempel på noe som er blitt stadig mer vanlig, det å gripe fatt i eksisterende stiler og gjøre en greie på dem, lage pastisjer. Du kan studere opptak, ta ut trommene for eksempel. Ingen tok Wizzard alvorlig, men de oppsporet definitivt stilenes opprinnelse. Det første eksempelet er helt klart Beatles’ Back in the U.S.S.R.. Her refererer de tilbake til rock and roll’s tidligste tider, og de har det morsomt når de gjør det: Back in the U.S.S.R. er egentlig back in the USA, det er det albumet refererer til, de imiterer til og med Beach Boys. Alt i 1968 hadde Beatles nådd postmodernismen – og de refererte til rockens barndom samtidig som de imiterte Stockhausen for eksempel i Revolution no 9; de gjorde begge deler samtidig.


Wizzard med "Angel Fingers"



- Du skriver at vi kan se tilsvarende tendenser i dag ikke bare i musikken, men også i andre kunstarter i samtidskunsten?

- Javisst, ta filmene til en Weisberg, en John Carpenter. Halloween, med sangen Don’t Fear the Reaper av Blue Öyster Cult, er jo et mareritt, en horror-film som en slags hommage til en western der folk er stengt inne i hytta omringet av inntrengere som forsøker å komme seg inn. For hvert år siden er denne tendensen blitt mer utbredt. Ta Pulp Fiction for eksempel, Quentin Tarantino, og Jim Jarmusch. Tarantino arbeidet i en videosjappe, og hvis du tenker over det var dét før internett den eneste måten du kunne ha så mange referanser til så mye samtidig på, fordi du hadde tilgang. Jeg pleide å stå i en platebutikk, vi kunne lytte, spilte musikk dagen lang, vi var litt kyniske, utdannet oss selv i musikk og kunsthistorie ved å arbeide der, slik en seinere kunne gjøre med film i en videosjappe. Men nå er alle i samme posisjon, og alle kan gjøre det, ettersom all musikk er fritt tilgjengelig, alle har adgang, du trenger ikke engang laste ned låtene, du kan høre dem på YouTube.


Les også: Det nye i det gamle


- I kunsthistoria, i filosofiens historie og i litteraturhistoria har du noe liknende, i den klassiske dannelsen: Klassisisten kjente alle tradisjoner, øste fra dem, siterte hele tida. Det er førmoderne, kjennetegner renessansen.

- Det er altså modernistene som er annerledes? Modernismen bryter av denne tradisjonen?

- Etter min mening, ja. Renessansefilosofer og forfattere som Erasmus Roterodamus og Michel de Montaigne resirkulerer fortida, en finner noe liknende også i førmoderne billedkunst. Så dette som er nytt i dag er også gammelt, samtidig som det altså i dag er det nye ved det nye.
    Du skriver i Retromania om at historia avskaffes? Er det en tendens i vårt samfunn i dag, å ville kvitte seg med historia som historie?

- Om det virkelig er å avskaffe historia, vet jeg ikke, det er kanskje snarere en hyperoppmerksomhet på det fortidige. Det er så mye historie, så mye preservering. Ingen husker noe, men alt skal huskes i en slags stadig fødselsdagsfeiring. Nå for tiden er det alltid en klassisk reunion overalt av noe fortidig, og det fortsetter å gripe om seg i en konstant pågående gjenvisitt hos noe som har vært. En lager lister, de hundre beste, de femti beste, de tjue beste, de aller beste ti. Liste på liste, av alle slag. Historias ti beste tåreperser, eller whatever!


Ingen lister, bare musikknyheter: Ballade på Twitter


- Slikt finnes også i norsk samtidskunst, i samtidslitteraturen. Hvorfor er det blitt slik, hva skyldes det, har det samfunnsmessige årsaker?

- Det er blitt teknologisk mulig å ha tilgang til alt alltid, det var det jo ikke før, men med lagringskapasiteten på internett i dag, og det at en kan forflytte seg så hurtig. Alt lar seg så lett finne, alt er på ett sted, som egentlig er et ikke-sted, ikke virkelig et virkelig sted, alt finnes i denne absolutte nærheten, bare et tastetrykk unna, og samtidig er det morsomt, en lar seg underholde av det. Folk er frustrerte eller ulykkelige eller hva vet jeg, og så kan du gå på visitt til en lykkelig tid, nyte godbitene fra gamle dager.

- Jeg kjøpte nettopp Paul McCartneys siste album, som bare består av velkjente standard-jazz-numre. Perfekte pastisjer faktisk.

- Folk ser ikke lenger for seg en lykkelig framtid, virker det som. Det er vel bare i Norge folk har råd til å nyte livet? I USA, der jeg lever, og i England, virker framtida dyster, det går ikke lenger framover, det later til at alt står stille, framskrittet er blitt fortid, klassestrukturen er uendret. Jeg kan forstå hvorfor folk lengter tilbake til perioder der det var håp i musikken, folk ser seg tilbake og retter blikket mot perioder som så framover – sekstiårene, åttitallet, da musikken var smal og framtidsrettet, en kan fantasere om femtitallet, om en tid som var dynamisk i seg selv.


Perfekt pastisj fra McCartney



- Kjenner du den tyske musikk-kritikeren Peter Urban? For mer enn tjue år sida skreiv han ei vakker bok, Rollende Worte. Die Poesie des Rock, om the Kinks, om punk, postpunk, og både om musikken og lyrikken. Ifølge Urban var også sekstitallsmusikken tradisjonsbevisst, Kinks sto for eksempel i den engelske arbeiderklassens lange sangtradisjon siden renessansen.

- The Kinks på sekstitallet var et enestående fenomen, ikke minst med uvanlige temaer for popen som kjønn og samfunn. The Village Green Preservation Society (1968) er et høydepunk, både temaet for sangene og stemningen er unik, en virkelig innovasjon. Beatles gjorde på sin side Penny Lane. Ingen har noen gang gjort noe liknende i popmusikken.


Hør hele "Village Green..." her:



- Jeg vil gjerne spørre deg om interessen din for litteraturteori. Theodor W. Adorno, Walter Benjamin, Julia Kristeva, Jacques Derrida? Hvor viktig er slike tenkere for deg?

- Jeg liker å lese slikt, jeg jakter stadig på gode tanker, selv om jeg ikke alltid forstår det jeg tror jeg forstår. Ha, ha – jeg leste Derridas bok om arkiv, og den handlet overhode ikke om det jeg trodde den skulle handle om. Den liknet ikke på noe annet jeg hadde lest, den sier noe tvingende om noe som skjer i vår kultur: arkivet. Jeg blogger om slikt, meningsløse ting, en jødisk politisk forfatter som skriver om Freud, Freud er en jødisk forfatter og Derrida – og jeg leser hans Marx’ spøkelser, om Hamlet, Rudolf Steiner, jeg leser slikt - og plutselig finner jeg ting som er relevante for musikk! Jeg har ikke lest Walter Benjamins Passage-skrifter, men Benjamin er den store tenkeren om å se magien i eldre gjenstander, jeg har lest mange akademiske bøker om erindring, og Frederic Jameson…

- Han har jeg møtt, to ganger, i København, vi foreleste på samme seminar om Adornos Minima Moralia i 2003 på Goetheinstituttet.

- Jeg liker det livslange prosjektet hans om kapitalisme, postmodernisme, ideologi, modernitet.

Del to av intervjuet med Reynolds kan leses her: Journalist og fan

Del artikkelen på:
                  |     Mer
Simon Reynolds på Landmark i Bergen

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!


Lokale kommentarer:

Legg til ny lokal kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til

Siste fra forsiden

Marianne Sveen (Foto: Linn Carin Dirdal)

Skriver på fonetikk og overtoner

– Uten at man tenker over det bevisst, så tror jeg det er overtonene som inviterer til ulike melodier, sier Marianne Sveen. Ballade møtte artisten og komponisten til en prat om det å skrive musikk.Les mer om dette

F.v. Helene Myklemyr Bolstad (nestleiar), Per Øyvind Tveiten (leiar) og Mari Skeie Ljones (nestleiar) i FolkOrg
 (Foto: Knut Aastad Bråten)

Unyanserte påstander

INNLEGG: I programmet Vårt lille land på TV2 sist søndag fremstiller Gerhard Helskog folkemusikken som et pengesluk, og stiller spørsmål om tilskuddene bidrar til å stagnere utviklingen. Fremstillingen er både feil og unyansert, mener FolkOrg – organisasjon for folkemusikk og folkedansLes mer om dette

Caroline Ailin (Foto: Presse)

Kunsten å forstå en artist

Låtskriver Caroline Ailin gjør kommersiell karriere i London. Snart går turen også til USA. - Det handler om å finne balansen mellom det ingen andre har gjort og noe som appellerer, sier hun.Les mer om dette



Ballade · Kongens gate 24 , 0153 Oslo
  Redaktør Ida Habbestad · ida@ballade.no
Vil du annonsere i Ballade? Ta kontakt med: Sture Bjørseth · sture@ballade.no · Mob: 95 43 60 31
Ballade drives etter redaktørplakaten og vær varsom-plakaten