Kenneth Kapstad med Motorpsycho på Øyafestivalen 2010.
Foto: Anja Basma

- Man må spille som man er

Trommenerden Kenneth Kapstad kunne gjerne øve 12 timer om dagen.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Det startet med pappas Black Sabbath- og Deep Purple-plater, fortsatte med Iron Maiden og skolekorps, og sneiet innom folkehøgskole, Miles Davis’ Bitches Brew, Atomics Feet Music og jazzlinja på NTNU i Trondheim. På lørdag spiller trommeslageren fra Løkken Verk konsert med både Motorpsycho og Monolithic, få timer etter hverandre.

- Det blir tungt. Jeg har gjort det før, men det er veldig tungt. Jeg skulle ønske jeg hadde to forskjellige dager, men det går det ikke an å gjøre noe med. Det går bra, men jeg blir så sinnssykt sliten etterpå, sier Kenneth Kapstad


Sjansespillet
For litt over to år siden flyttet 32 år gamle Kapstad fra Trondheim til Oslo. Når han ikke er på reise sykler han rundt i Holmlia-området med de to omplasserte veddeløpshundene av typen Greyhound, som samboeren har hentet i Irland. God kondisjon kan være en fordel for trommeslagere, for Kapstad er det en forutsetning. En konsert med Monolithic er som en hard treningsøkt, og han sammenligner det med å springe maraton.

- Med Monolithic er det hele tiden på bristepunktet. Det er rett før jeg besvimer. Vi synger begge to, eller brøler er mer riktig. Da må jeg hele tiden tenke på hvor mye jeg skal ta i når jeg skal synge, eller hvor hardt jeg skal slå, fordi jeg holder på å besvime. Det er en konstant balanse. Det går så fort, det er så hardt, og man skal brøle og, ja, det er et sjansespill hver gang.

Monolitihic er en duo der Stian Westerhus, også med universitetsgrad i jazz, trakterer gitar. Kapstad karakteriserer Monolithic som et metalband som veksler fra full frihet og improvisasjon til helt fastlåste arrangementer uten rom for krumspring.


Les også om Kongsbergaktuelle PELbO: Trøndermåten.


Bruker jazzbakgrunnen
Rytmisk er Monolithic mer komplekst en Motorpsycho, hans andre hovedband. Kapstad fant tonen med Hans Magnus Ryan og Bent Sæther i Øyvind Brandtseggs bestillingsverk til Trondheim Jazzfest i 2006. I en pause spilte de “Burn” av Deep Purple, og veien opp til den tomme trommestolen etter Håkon Gebhardt ble kort. Kapstad blir sett på som en viktig brikke i revitalisert Motorpsycho.

Kapstad med Motorpsycho


- Motorpsycho er et improviserende rockeband på mange måter. Selv om det er låter, er det åpent fram til neste cue. Det er ekstremt mye rom for improvisasjon, og der tror jeg at jeg kommer til min rett. Jeg får bruk for min jazzbakgrunn og jeg får mulighet til å dra ting i andre retninger. Motorpsycho er et band som er i stadig prosess, og som flytter seg mellom sjangre og arenaer. Selv om det er et rockeuttrykk, går det an å vri og vende på det og få det litt mer levende, få det til å få det høres ut som meg. Jeg har lyst til at det skal høres ut som meg, og ikke noen annen.

- Hvordan ser du på din rolle i Motorpsycho?

- Hvis ikke jeg hadde kunnet spille slik jeg vil, kunne det ikke funket. Da hadde det ikke blitt noen bandkjemi ut av det. Man må være komfortabel med det man gjør. Av samme grunn kan jeg heller ikke ta hensyn til publikum. Hvis de vil at jeg for eksempel skal høres ut som Håkon, eller hvem som helst annen, blir det feil. Man må spille som man er, sier han.


Les også: Et midt-norsk post-hippie bohemia.


Nerdeegenskapen
Sverre Gjørvad tente gnister i Kapstad da han tok timer på musikkonservatoriet i Trondheim på videregående skole, og han forteller om mye øving fra tiden på folkehøgskole på Inderøya i Nord-Trøndelag.

- På folkehøgskolen var det gjerne å øve tolv timer om dagen hvis jeg hadde mulighet. Det var helt ekstremt. Men jeg tror ikke det gjorde at jeg ble noe bedre, jeg kunne sikkert øvd omtrent en tredjedel av tiden og oppnådd det samme. Men det handlet om at jeg synes det var så jævlig gøy. Alt var så artig. Da må man jo bare spille når man har mulighet til det.

Kapstad med Monolithic


Kapstad har fortsatt en barnlig glede av å spille. Så barnlig at han stiller opp på norgesmesterskap i enkeltslagsvirvel.

- Jeg blir så flau når vi snakker om dette. Jeg var innom 4SOUND-butikken i Trondheim og der satt det masse kids og et tellemeter. “Dette må vi teste”, tenkte jeg. Første gangen jeg prøvde vant jeg ikke, men året etterpå vant jeg. Man skal slå så mange slag som mulig på ett minutt med annenhver hånd. Et minutt er veldig mye lenger enn hva man tror. Makstempo varer bare i 15 sekunder, etter det er det bare melkesyre. Det var først i fjor det offisielt ble kalt NM, og da vant jeg. "Norgesmester i enkeltslagsvirvel." Det er ganske nerdete.

- Det er vel en bra egenskap det, å være nerdete?

- Jeg er så heldig at jeg synes det er artig å trene på rare teknikkting. Så da lærer jeg meg for eksempel lure teknikker til å spille kjempefort. Blant instrumentgruppene er trommiser nerdene. Når det kommer til barnlig glede over instrumentet sitt er det vi som vinner. Gitaristene krangler seg mellom, trommisene er united, liksom. Martin Horntveth i Jaga Jazzist organiserte et trommejulebord med 150 trommeslagere fra hele landet i desember. Det hadde ikke gått med gitaristene. Det hadde bare blitt krangling.


Så god som mulig?
Tidligere var Kapstad villig til å gå langt for å bli så god som mulig.

- Det var et tankesett jeg hadde før. Da ville jeg mestre alt. Det er egentlig ikke det det handler om nå. Jeg synes det er gøy å holde på med dusteting, nerdeting, men jeg tror ikke det er fordi jeg skal bli så god som mulig. Motivasjonen er å spille bra musikk.


Fusion anno 2011
Monolithic og Motorpsycho er bandene han vier mest tankekraft og energi på, men han har flere instrumentalband som befinner seg i skjæringspunktet mellom rock og jazz. Blant disse finner vi Møster! og Kenneth Kapstad Group.

- Hva er det med jazzrock som gjør det gøy å spille i 2011?

- Det handler mye om at jeg på slutten av videregående oppdaget Bitches Brew av Miles Davis. Det er fremdeles en av mine favorittskiver. Live Evil-bandet til Miles og Mahavishnu Orchestra, jeg vet ikke hvorfor, jeg bare liker det. Jeg er veldig glad i dansbar rock. Jeg liker musikk som swinger når man får det til, der det er lov til å komme på noe nytt hver dag. Ikke sånn “der er det 16-takter, der skal du gjøre sånn”. Hvis man føler for det, gjør man noe annet dagen etter. Jeg liker den tanken.

Del artikkelen på:
                  |     Mer
Kenneth Kapstad med Motorpsycho på Øyafestivalen 2010.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!


Lokale kommentarer:

Legg til ny lokal kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til

Siste fra forsiden

Andreas Meland (Foto: Haakon Nordvik)

Strømme, eller ikke?

Lave inntekter fører fortsatt til at noen holder repertoar tilbake fra strømming. Mens Kirkelig Kulturverksted bremser, returnerer lille Hubro til strømmeuniverset.Les mer om dette

Erik Hillestad (Foto: kkv.no)

Hillestad i pluss

Kirkelig Kulturverksted slutter med å finansiere innspillinger. Dermed går selskapet i pluss i 2013.Les mer om dette

Oppussing ved Bergen Offentlige Bibliotek (Foto: Bergen Offentlige Bibliotek)

Ønsker lyd og liv på biblioteket

Kombinasjonen av lyttekvelder, konsertserier, debatter og foredrag skal bygge opp under bruken av musikksamlingen ved norske folkebibliotek.Les mer om dette



Ballade · Kongens gate 24 , 0153 Oslo
  Redaktør Ida Habbestad · ida@ballade.no
Vil du annonsere i Ballade? Ta kontakt med: Sture Bjørseth · sture@ballade.no · Mob: 95 43 60 31
Ballade drives etter redaktørplakaten og vær varsom-plakaten