Kvinnene i musikken – repetisjonens logikk

INNLEGG: Vi trenger en handlingsplan for å møte kjønnsrollemønsteret i musikklivet, skriver forsker Anne H. Lorenzen i dette åpne brevet til Kultur- og kirkedepartementet.

17.06.2009

Åpent brev til Kultur- og kirkedepartementet.

Kulturdepartementet inviterer til seminar om musikk i anledning Kulturløftet torsdag 18. Juni 2009. Et av punktene har overskriften Kvinnene i musikken – må det en handlingsplan til? Det man trolig har i tankene er at kvinnelige utøvere og komponister utgjør en minoritet både innenfor kunstmusikkscenen og innenfor populærmusikken, og at denne minoritetsstatusen ikke har endret seg nevneverdig de siste 20-30 årene. Et annet moment er skjevheten i hvordan kjønnene fordeler seg langs instrumentskalaen, både innenfor rock, pop, rap, jazz og elektronisk musikk, noe som heller ikke har endret seg i noen særlig grad. Derfor er da også departementets spørsmål om vi trenger en handlingsplan både betimelig og nødvendig, og svaret fra undertegnede et utvetydig ja.
 
Slik jeg ser det handler dagens kjønnsammensetning først og fremst om et demokratiunderskudd, og om at dagens valgfrihet ikke er en reell valgfrihet. Musikkarbeidsmarkedet er i dag forstemmende forutsigbart på flere punkter, og det er blant annet denne forutsigbarheten som viser at en handlingsplan nødvendig. Ting går seg heller ikke til av seg selv. Faktum er at kjønnssammensetningen ikke har endret seg til det bedre de siste tiårene innenfor de fleste områder, snarere tvert om.
Etter min oppfatning kan vi ikke snakke om et demokratisert musikkarbeidsmarked før det blir like naturlig for kvinner å ty til trommestikker, elektronikk og partiturer som å gripe til mikrofonen. Det handler ikke om at det å synge er mindre viktig enn å spille, men om å gjøre de ulike posisjonene mulig og tilgjengelig på tvers av kjønn, og i neste omgang også seksualitet, klasse og etnisitet. Først i en slik situasjon snakker vi om en reell form for valgfrihet.

Et annet argument knytter seg til forholdet mellom utøvere og publikum. Skal vi tro Mediebarometeret er kvinner stadig blant dem som i størst grad benytter seg av kulturtilbud, både med tanke på konsert og teater, mens det er mindre forskjeller ute og går i forhold til å lytte til musikk, på radio og på andre lydmedier. Et demokratisert musikkarbeidsmarked bør kunne speile dette forholdet.


I utgangspunktet er det å spille på instrumenter nokså likelig fordelt i befolkningen. Faktisk er det en overvekt av kvinner som kan spille noe på instrumenter skal vi tro Mediebarometeret igjen. Det er altså ikke rekrutteringsgrunnlaget det skorter på. Problemene ser ut til å oppstå når gutter og jenter skal velge instrument, men også i innslusingen til utdanningssystemet og et mer eller mindre uformelt musikkarbeidsmarked. Hvordan disse rekrutteringsprosessene foregår innenfor en norsk og nordisk kontekst vet vi i dag ikke så mye om, men at prosessene har noe repetitivt og forutsigbart over seg, kan enhver slutte seg til:

Gutter repeterer andre gutters valgmønster, og ender opp med å spre seg utover hele spekteret av posisjoner og instrumenter. Jenter repeterer andre jenter, og ender som regel opp bak mikrofonen. Det finner sted når mannlige musikere dominerer festivalprogrammet, mens kvinnelige musikere forblir underrepresenterte. Og det finner sted når dirigenten i det lokale brassbandet først og fremst oppfordrer ham til å improvisere og tar det for god fisk at hun ikke tør, vil eller bryr seg. Listen kunne vært gjort lengre, men poenget bør være illustrert. Det er ikke noe naturgitt ved dagens situasjon, men når et mønster først er befestet, har det en tendens til å reprodusere seg selv.

 
Kjønnsrollemønster i musikk reproduseres i det hele tatt ikke ved hjelp av konspirasjoner vil jeg hevde, men ved hjelp av repetisjonenes selvrefererende logikk. Det finnes bare en måte å stoppe slike repetisjoner på, og det er å intervenere i dem over tid. Men for å bryte effektivt med disse repetisjonene må vi ha kjennskap til hvordan de eksakt foregår, og derfor trenger vi ikke bare en handlingsplan, men også kunnskap som kan gjøre tiltakene presise og effektive.
Dagens kunnskap er for en stor del basert på enkeltstående hovedfags- og mastergrads-arbeider. De er vel verdt å konsultere, men står i fare for å være foreldet, i tillegg til at de dekker over et for snevert kunnskapsområde. For eksempel vet vi lite om hvordan situasjonen er i de øvrige nordiske land, eller hva slags tiltak som er satt i gang der, om noen. Vi har med unntak av de foreløpige ansatsene som er å finne i boka Musikk og kjønn – i utakt? publisert i 2008, ingen institusjonelt innrettede analyser som tar for seg bransjemekanismer og inntakskriterier, og vi vet stadig vekk vet lite eller ingenting om hvordan eller i hvilken grad geografisk plassering, seksualitet og sosial klasse spiller inn.

 
Et forslag vil jeg likevel driste meg til å fremme. Det er å begynne å tenke på det kjønnede musikkarbeidsmarkedet som et hvilket som helst annet arbeidsmarked, og hvordan tilgang på arbeidskraft også der reguleres av at noen etterspør det du gjør. Musikere og artister er avhengig av å bli etterspurt og å befinne seg i et kretsløp av oppdrag både for å bli og å opprettholde en status som musiker. Av dette følger det at dersom en befinner seg på utsiden av dette kretsløpet, så svekkes både det eksistensielle og det økonomiske grunnlaget for å være musiker.

 
Eksisterende forskning påpeker at mannlige musikere finner fram til andre mannlige musikere i relativt ung alder, og at det nettverket de opparbeider seg der fungerer akkumulerende. Kvinnelige musikere ser ut til å komme senere i gang, og dersom den forskningen vi har ikke er foreldet, er det først og fremst artistrollen som framstår som tilgjengelig. Det er ikke like opplagt at de finner vegen inn i relevante samspillsammenhenger, og som instrumentalister og teknikere kan de slite med å ta igjen det forskuddet som de mannlige har ervervet seg i form av nettverk og samspillferdigheter. Hva vi også vet er at i alle fall populærmusikken er gjennomgående uformelt organisert, og at oppdrag fordeles deretter (uten at det trenger å være noe konspiratorisk i dette). Det finnes dessuten internasjonal forskning som konkluderer med at enhver minoritet med en representasjon på under en viss prosentandel nærmest uunngåelig ender opp med å bli diskriminert, dersom det ikke opprettes ordninger som kan kompensere for slike mekanismer.

 
Det kan derfor være gode grunner for å intervenere gjennom å øke etterspørselen etter kvinnelige musikere, og det i en slik grad at det blir et skrikende behov for dem over tid. Her skal det sies at kvinnelige artister og musikere er mestere i å initiere egne prosjekter som både sysselsetter dem selv og andre. Det er derfor ingen stakkarslig gruppe vi snakker om, snarere tvert om. Men skal vi få til en dynamikk der vi åpner for rekrutteringen av en ny generasjon av kvinnelige musikere som virker lager vei i vellinga, må vi tydeliggjøre at det finnes et arbeidsmarked som også strekker seg ut over det å være artist. En slik etterspørsel kan foregå på mange måter; for eksempel gjennom øremerking av allerede eksisterende statlige bevilgninger til bestillingsoppdrag, turnestøtte og stipendordninger, eller ved hjelp av incentiver som premierer bruken av kvinnelige musikere i en overgangsperiode. Her er det bare fantasien som setter grenser, og jeg har i et tidligere innlegg kommet med en rekke andre forslag som blant annet omfatter Rikskonsertene og Kulturskolene.
 

Til sist vil jeg påpeke at man i en eventuell handlingsplan ikke må redusere problemstillingen til et spørsmål om hva kvinner gjør og ikke gjør. Kjønnsarbeidsdelingen innenfor populærmusikk handler nemlig først og fremst om et organiserende prinsipp som sluser menn og kvinner til visse oppgaver og andre oppgaver ikke. Dette organiserende prinsippet kan også være problematisk i forhold til menn. Det er for eksempel et fåtall menn som griper til sangmikrofonen i jazz, og dette bør ikke interessere oss mindre enn hvorfor det ikke er flere kvinnelige utøvere som befinner seg bak miksepulten, eller er å finne som instrumentalister.

Anne H. Lorentzen er forsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK), Universitet i Oslo.

Kommentarer:

Vil fjerne IFPI og FONO fra forhandlingsbordet

Artistene ønsker GRAMO som felles forhandlingspartner med NRK. Det vil ikke plateselskapene gå med på.

Ingen utbetaling

GramArt og MFO forventer at uteblitt vederlag fra 2009 og 2010 snarest utbetales av IFPI-selskapene.

Ofrer halvparten

Små norske forlag må gi fra seg halvparten av rettighetene for å kunne lansere artister utenlands.