Fra Teigens tid

BOKANMELDELSE: - Jahn Teigens utagerende rockpersona tok noe av det "farlige" ut av rocken ved at han samtidig som privatperson i offentlighetens søkelys, stort sett promoterte sunne holdninger og positive verdier - i rockens mest dekadente periode, skriver Ballades anmelder. "Om Jahn Teigen" er boka om et liv, men mest om dette livets virke. I sentrum står Teigens egen versjon av viktige momenter i sitt liv. De andre stemmene er "koret" som kommenterer og utdyper.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Jahn Teigen_omslag_bio

Av Bjørn Hovde

Det har blitt roligere rundt Jahn Teigen. Et par tiår har gått siden han tronet på sin berømmelses høyeste tinde, yrende flittig og alltid med et dusin jern i ilden. På toppen av sin karriere var han Norges uten sammenligning største kjendis og et overflødighetsfenomen av en underholder innen mange genre og medier. Folk elsket ham for smektende popmusikk, for showmannens eksesser, den bløte humoren og de mange oppsiktsvekkende stuntene.

Vel - noen synes han var et blåst fjols som fløt på en brekende stemme og et amorft gummifjes. Kritikerne kalte musikken banal og beskyldte Teigen for å fri til et ukritisk publikum med dyktig turnert manipulasjon av massemediene. Disse kritiske røstene forstummet i takt med utbyggingen av det moderne mediesamfunnet på 1980-tallet, tiåret da det meste av nasjonen overga seg til folkeklovnen og riksentertaineren med gummifysikken og splitthoppet som varemerke.

I noen år var han megastjerne, en figur som overskygget det meste av aspirerende håp om å erobre toppen av næringskjeden i norsk underholdningsliv. Til og med Egil Monn-Iversen likte ham (!) påstår Teigen i boka. Teigen kan sees som den siste store nasjonalt samlende mediefigur som brøt gjennom i NRK-monopolets sene fase. Han var felleseie i et land med et sterkt regulert mediemarked, et orienteringspunkt for alle som diktet videre på drømmen sosialdemokratiet nørte i sin modning på 1970-tallet: Fantasien om å sprenge egalitetens rammetenkning.

Teigen var en fantasiens fiksstjerne som ikke sloknet, men steg og steg. Med seg sugde han opp folket i en slik grad at alle til slutt måtte forholde seg til fenomenet. Alle var forventet å ha en mening om denne norske faunen, satyren i Willochs hage. Overskuddsmennesket Teigen var en Dionysos fra rekkehusenes, ni-til-fire-jobbenes, telefonkøenes og monopolreguleringens Norge, en kollektiv dampventil for det sublimerte i den protestantiske arbeidsmoralen, det skrudde, ekstatiske, positivt irrasjonelle og lekende i den strukturrasjonaliserte og teknokratiske Arbeiderpartistaten. Jahn Teigen var konformitetens ladde motpol, unger og gamles idol, streitingers irritasjonsmoment og alle vanlige tullebukker i gatas allestedsnærværende gla'gutt.

Gjennom ekteskapet med Anita Skorgan tok han skrittet opp i den fiktive norske adelen og paret inntok en posisjon nest etter kongefamiliens. Dette var kjendissamfunnet i emning, an apoteose av muligheten for sosial oppstigning som den mediale virkelighet realiserte. Folkets mann ble folkets ukronede konge. Parets datter Sara ble kongebarnet med rødt blod, kjendispressas mest søkte objekt og fokus for intens interesse og diskusjon over kantinebord, kjøkkenbenker og ved landsens postkassestativer og bussholdeplasser.


Forente generasjoner

Få personer har bidratt mer til å bygge bro mellom generasjonene i Norge hva angår oppfatninger om hvordan det sømmer seg for voksne personer å oppføre seg, hvilken musikk aldersgruppene lytter til og skiftende holdninger til ungdomskulturens former og ytringer. Teigen kunne oppføre seg som et voksent barn, men på en måte som også appellerte til voksne. Teigens utagerende rockpersona tok noe av det "farlige" ut av rocken ved at han samtidig som privatperson i offentlighetens søkelys, stort sett promoterte sunne holdninger og positive verdier - i rockens mest dekadente periode. Teigen var rockeren som et byggende element i det sosiale fellesskapet, en ambassadør for en musikkform som ble oppfattet som undergravende for den rådende disiplinering i velferdsstaten. Teigen viste at det var mulig å jobbe hardt og bygge seg et liv innen de normative forventninger, og samtidig spille rock være vill og gæ'ærn.

På dette punkt var han banebrytende, han fikk med seg store skarer av beundrere på tvers av alle generasjonskløfter. Undertegnede skribent ble klar over dette en gang hans bestemor (født 1910) med stor entusiasme uttrykte sin beundring for Jahn Teigen etter å ha sett en av hans mer outrerte forestillinger på fjernsyn tidlig på 80-tallet. Langtidsvirkningene av førti års eksponering av Jahn Teigen for det norske folk kan være av ennå uoverskuelig art. Få personer bebor den kollektive bevissthet med sterkere krav på hjemstavnsrett enn Teigen.

Den nye boka er en foreløpig oppsummering og utdyping av dette fenomenale livsløpet slik det formuleres av Teigen selv og de som på forskjellige tidspunkt krysset hans vei.


Lykkelig barndom

Boka er organisert i omtrentlig kronologisk rekkefølge, men Teigens egen rammefortelling satt som hel tekst og de øvrige bidragene i to-spalters. Dette enkle typografiske grepet gjør det lettere å orientere seg i den relativt omfattende teksten. Boka er en "oral history", men bidragene er merkbart redigert fortettet og konsentrert på en måte som fokuserer innholdet og øker lesergleden. Gjentagelser forekommer, men nesten alltid med en kontrasterende virkning mellom de forskjellige versjoner av samme begivenhet som berettes.

Morten Stenslands redigerende hånd er nennsom og akkurat nok til stede i teksten til at lesningen får flyt og god fremdrift i et tildels detaljert stoff. Kapitteloppdelingen gir nødvendig pusterom og ingen av monologene tværes ut av longører og irrelevante digresjoner. Et par "diktede" innslag hvor aktører i fortellingene tillegges tanker og følelser er bokas mest diskutable innslag. En meddiktende biograf legger arbeidet opp mot skjønnlitteraturen, som Over Røsbak i sin Prøysenbiografi, men dette grepet er for en parentes å regne i Stenslands bok.

Teigen ser ut til å ha høstet det beste av etterkrigstidas velstandsvekst og basket seg i de nye mulighetene som åpnet seg. Han framstår i boka som en sosialdemokratiets Askeladd som allerede fra barnsben hadde utallige ideer og innfall, ikke alle i retning musikken. Fetteren Ove Borøchstein utdyper Teigens egne minner om en nærmest skyfri barndom i Tønsberg med årvisse avstikkere til feriemål som var tilstrekkelig fjerne til å kvalifisere som eksotiske i tidlig etterkrigstid. Fetterens varme minner levendegjør et album av øyeblikksbilder der barndommen med Jahn Teigen framstår som en eneste lang juni måneds ettermiddag.

Teigen ser selv en helhet i sitt liv med en god barndom som fundamentet for alt som kom senere. Hans egne metafysiske betraktninger er ikke påtrengende i teksten, men de andre stemmene bidrar utover i boka med detaljer om Teigens livssyn og filosofi. Kort oppsummert kan vel denne kunne karakteriseres som søkende og nyreligiøs. New Age er en samlebetegnelse som ikke er helt upresis.


Himmel og Helvete i Israel

Den viktigste musikalske inspirasjonen var The Shadows, senere The Beatles og de andre store engelske navnene på 60-tallet. Shadowbandmusikken dominerte i den tidlige norske rocken, og var også den røde tråd i Teigens første store bandprosjekt, The Enemies. Gruppa turnerte og utga til og med en LP i 1968 da Teigen var 19 år. Gruppas Shadows/Animals-inspirerte musikk var preget av overskudd og upretensiøs spilleglede. Plata er et viktig dokument fra en fase i norsk ungdomskultur da bare tanken på at noen tenåringer som spilte "piggtrådmusikk" skulle få utgitt egen LP var nærmest uhørt. Boka går ikke inn på The Enemies, men viser hvor lite av det norske rockmiljøet var på tampen av 60-tallet. I løpet av en turné og et par Osloturer har Teigen møtt bortimot alle som betydde noe norsk rock på denne tida.

Tida med den engelske gruppa Red Squares var en formativ erfaring som sementerte Teigens forsett om å gjøre musikk til sin livsvei. Turneene med The Enemies var slitsomme, men morsomme. Turneene med The Red Squares var slitsomme, men perspektivdannende. Dette var å leve av musikk, ikke bare drømme det. Spillejobbene førte Teigen til Israel hvor han hoppet av og ble rekruttert til landets populære rock-act Lions of Judea. Dette er interessante kapitler, hvor Teigen ikler minnene en nostalgiens glød som allikevel virker sann og realistisk sett i lys av at han var en framstormende ungdom med virkelyst og utallige drømmer. Han virker oppriktig forundret over det som kom hans vei som begeistret ung mann. Livet var et daglig pågående mirakel av nye opplevelser og fornemmelser.

En populærkulturhistorisk kuriositet: Teigen var (etter eget utsagn) tiltenkt hovedrollen i den sagnomsuste norske antidop-filmen "Himmel og Helvete". Som kjent gikk rollen til Lillebjørn Nilsen, og Teigen så det ferdige resultatet på kino i Israel! Dubbet til hebraisk, formodentlig.


Myter og dunkle brudd

Arman Sumpe D.E. var et pseudonym for broren til Wenche Myhre, Reidar Myhres Orkester. Teigen ble del av en skiftende konstellasjon musikere som orienterte seg mot den mer progressive retning av rocken som gjorde seg fullt gjeldende innover 70-tallet. Bokas kilder redegjør nøye for hvordan Arman Sumpe D.E. ledet til Popol Vuh. Navnet på gruppa kom gjennom en leseravstemning i ungdomsbladet Det Nye. Åra med Popol Vuh utdyper de kjente bandbiografiske data med betoningen av alt arbeidet medlemmene nedla i andre prosjekter. Så å si alle medlemmene jobbet som studiomusikere på et stort antall plateutgivelser, noe som i senere år har gjenspeilet seg i en økende samlerinteresse for eksempel billigdisk-utgivelser som ”Poppis I”. Interessant er det å merke seg at Popol Vuh ble gjenstand for Egil Monn-Iversens interesse, en herre som har hatt ufortjent rykte på seg for å ”hate rock”. Han sørget for å få i stand et helt TV-program om Popol Vuh, vist i 1972, men i følge boka slettet senere.

Det er i den tidlige fasen av Popol Vuh-perioden at Teigen nesten ble vokalist i Genesis og nesten fikk kontrakt med Frank Zappa. Dette er velkjente nesten-begivenheter som i boka behandles som rene episoder i en lang fortelling. Det er like godt at disse lett mytologiserte elementene i Teigens karriere bringes ned til bakkenivå. Historiene har versert på folkemunne i så mange til dels fantasifulle varianter at de har blitt den norske ekvivalenten av ”Paul is dead”. Om Popol Vuh-tida kommer det for øvrig fram at gruppa etter hvert smuldret opp innenfra, delvis på grunn av uenighet om hvilken retning musikken skulle gå i. Her berettes det om spenninger mellom Teigen og de øvrige medlemmene som godt kunne vært underbygget av ytterligere synspunkter fra andre involverte. Fortellerne trår varlig, og Teigen er selv nokså dunkel om de indre mekanismer som bevirket gruppas oppløsning.

Teigens eksentriske komposisjoner og fokus på egne prosjekter er en delforklaring. Dette bekreftes av så vel Herodes Falsk som manageren Tore Syvertsen. Falsk og Syvertsen ble de formende figurene i Teigens solokarriere etter Popol Vuh-bruddet, et samarbeid på kryss og tvers av management og kreative bidrag som gjør det naturlig å lese Teigen inn i et bredere bilde fra 1975. Det unike ved Teigen ble nå dels lansert som et varemerke, han skulle bli et household name og ”larger than life” (Syvertsen). Dette var bevisst merkevarebygging, og Syvertsen supplerer en rekke interessante detaljer om hvordan Jahn Teigen bevisst ble skapt som idol og popstjerne.

Fra sisteplass til kjendisstatus

Syvertsens er en av bokas viktigste bidrag for å forstå det fenomen Teigen ble utover det sene 70- og tidlige 80-tall. Telt-turneene og Grand Prix (zero points) er bare to heldige elementer i denne suksesshistorien om også inkluderer Prima Vera og Anita Skorgan. Forbildet var framgangen til Jens Book-Jensen, forteller Syvertsen. Teigen skulle bli den nye Book’en, i hvert fall popularitetsmessig, og som forbildet la Teigen ut på landsomfattende telt-turneer som er skildret i boka.

Grand Prix er en egen del av Teigens karriere, men behandles ikke ekstensivt. De mest kjente opptredende er med, som ”skandalen” med ”Voodoo” i 1976 og selvsagt ”Mil etter mil”. Grand Prix-tapet i 1978 gjorde Teigen til kjendis for alvor, og dette foranlediget en del betraktninger om berømmelse fra Teigen og andre som mye handler om folks misforståtte velvilje overfor en elsket og kjent person.

Disse anekdotene taler for seg selv, og vi forstår Teigen godt når han bedyrer at han søker seg bort for ikke å miste seg sjøl. Få skandaler omgir Teigen, og det er beundringsverdig hvilket storsinn han har vist som offentlig person. Når det gjelder omfanget av hans status som førstekjendis sier det sitt at Se&Hør i noen år hadde en fast spalte, ”Jeg møtte Jahn Teigen”, hvor leserne sendte inn bilder tatt av seg selv under en ”nær-Jahn” -opplevelse.


Behov for styring

Teigens mangslungne musikalske virke er ikke utdypende behandlet, men vi får høre om noen av de mest kjente: Musikalene ”Fantomets glade bryllup” og ”Fisle narrepanne i Tyrol”, den skandaleombruste ”Rocky Horror Picture Show” (som biskop Per Lønning gikk til felts mot) og spillefilmen om Olav den hellige (et av de største kritikerslakt i norsk filmhistorie). Livet i og med Prima Vera er skildret i talende episoder, ettertenksomt og vittig kommentert av Herodes Falsk. Respekt og varme preger Falsks bilde av Teigen selv om de ikke snakket sammen på 17 år etter Prima Veras sammenbrudd. Falsk er en god forteller, en interessant betrakter som også var deltager. Å lese hans bidrag er et av høydepunktene i boka.

Duettplata med Anita Skorgan, ”Cheek to Cheek” (1983) solgte 130.000. Ekteskapet og datterens fødsel skygget senere for Teigens musikalske aktiviteter. Kjendisaspektet ble dominerende. Herodes Falsk er en av flere som utdyper noen av berømmelsens følger for Teigen personlig: ”(Han) satt timevis på kontoret og leste om seg selv”, i avisklipp han fikk tilsendt fra klippefirmaet Argus. Flere av bokas kilder påpeker dette trekket. Thor Andreassen mener Teigen ”trenger regi”. Humørsyke er et ord som går igjen. Men dette er til gjengjeld det eneste trekket ved personligheten som trekker ned, og har ikke en begavelse som Teigen lov til å bli litt molefonken og selvopptatt innimellom? Bruddene mellom Teigen og venner og samarbeidspartnere er beskrevet, men ligger alle så langt tilbake i tid at han har rukket å forsone seg med de fleste. På det personlige plan er dette en fortelling om begavelse, begeistring, turbulens, forsoning og en lykkelig slutt. Brikkene faller på plass, Teigen lever videre, tro mot overbevisningen om at livet er en lang rolig elv der alt til slutt samler seg i et harmonisk hele.

Årene med Skorgan innbefatter rollene i ”La Boheme” i Wien (1986), boligen i Holmenkollen, ekteskapet i 1984 og de store turneene. Anita selv forteller med ro og ettertenksomhet og årene som superkjendis, hva berømmelsen gjorde med Jahn og hvordan offentlighetens interesse førte ham på leting etter en ny kjerne av mening i tilværelsen, vekk fra rampelyset og innover i sjelen han var redd for å miste. Datteren Sara fyller ut bildet når hun forteller om hvordan det opplevdes å vokse opp som Jahn Teigens datter.

Teigen rundet av 80-åra med å erobre en hel generasjon barn som programleder i det populære NRK-programmet Midt i Smørøyet. Dette var Teigen på sitt mest elskelige, den seriøse klovnen, spilloppmakeren og fjernsynsonkelen med løsnese, sminke og et hjerte av gull.


”Fallet”

I første halvpart av 90-åra gikk my galt. Teigens ”fall” var brått og rotete, vegg til vegg-dekket av riksmediene som plukket opp hver detalj: Pyramidehuset, den gale snekkeren, tre små griser, eksilet i Italia. Boka er grundig på området og setter de forskjellige elementene i sammenheng. Teigen selv er helt åpen og saklig når han minnes den harde tida, og kollegaer trår til med sine tanker om hva som foregikk. Syklisten Dag Erik Pedersen ble Teigens mentale anker under tida i Italia.

Kapitlene om eksilet handler mye om selverkjennelse og lenestolfilosofering i grenselandet til nyreligiøsitet og selvhjelpslitterære grublerier. Uansett kom Teigen styrket tilbake. Og forandret - en ny dybde og ettertenksomhet preget Teigen heretter. Musikken ble mer innadvendt og filosoferende, livets store spørsmål ble hovedsømmen i Teigens musikalske vev.

Den modne, men introspektive Teigen veksler med den tidvise entertainerens uregelmessige manifestasjoner i den siste hovedbolken av boka. Alderens ubønnhørlige tilbakeskuende refleksjon preger Teigen på de siste sidene. Han oppsummerer, vurderer og – ser framover. Bokas avslutningsbilde viser Teigen med fullt utvokst patriarkskjegg og et inderlig blikk som skuer utover folkehavet fra en scenekant. Det er lett å assosiere med Charlton Heston i filmen ”De ti bud”, hvor han som en gammel, beskjegget Moses skuer ut over det lovede land og befaler sitt folk å innta de frodige markende.

Teigens land skapte han selv. Det er et land av mennesker, det norske folk, og det lokale Gosen er Norge i etterkrigstida, sosialdemokratiets Indian Summer på 70- og 80-tallet. Dette enorme kjernepublikummet ville fulgt Teigen hvor som helst. Det er bare å gi marsjordre og Teigens tropper vil sette seg i bevegelse. For eksempel mot nærmeste platebutikk. Når kommer den neste skiva, Jahn?


Standardverket om Teigen

Boka om Jahn Teigen er ingen hagiografi, men et både hyllende og nøkternt balansert portrett av en viktig og innflytelsesrik artist. Den mest merkbare mangelen er selve musikken. En nykommer til Teigens verk vil ikke komme særlig klokere ut av lesningen med hensyn til hva slags musikk Teigen har laget. Dette gjelder særlig det tidlige stoffet. Det er ikke nok å referere til The Shadows som inspirasjon, denne musikkens karakteristika må også innringes. Boka tar på sett og vis for gitt at publikum kjenner Teigens musikk fra før, og slik sett henvender den seg til hans aller innerste kjernepublikum. Det tror jeg ikke var meningen, da stoffet er disponert som om opphavsmann og forlag har sett for seg en bredt anlagt folkebok. Hvordan lød egentlig Popol Vuh? At boka ikke begir seg ut på noen inngående beskrivelse av bandets musikalske uttrykk, sender forhåpentligvis leserne av gårde til platebutikken for å kjøpe platene (som muligens er til salgs?)

Boka er ellers behagelig å lese, satt i det for øynene medgjørlige Minion 10,5/14,5 pt. Luftige marger veier opp for det litt tungvinte i å lese tospalters tekst i en bok av så beskjedent format (19,5x21 cm), men dette er en ren smakssak.

Billedmaterialet er rikt og interessant, mye lånt ut av Jahn Teigen selv. Noen av bildene er gjengitt vel smått, men reprokvaliteten er jevnt over av høy klasse. Glanset 130 grams Tempo Silk-papir med go’lukt og en solid innbinding vil sikre boka et langt liv i folks hyller og i bibliotekene.

Dette vil være standardverket om Jahn Teigen i mange år framover, og eventuelt senere utgaver vil forhåpentligvis legge til et kapittel som handler om musikken.

"Om Jahn Teigen" (276 sider) er gitt ut av Aschehoug. Morten Stensland er forfatter. Stensland er tidligere musikkjournalist i Verdens Gang og er nå nettredaktør i NRK.

Del artikkelen på:
                  |     Mer

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!


Lokale kommentarer:

Legg til ny lokal kommentar

2 lokale kommentarer til denne artikkelen

 

 
 
STRÅLENDE ANMELDELSE
Skrevet 11.12.2008 17:44 av Arvid Skancke-Knutsen

Nok en gang er det bare å gratulere Bjørn Hovde med enda en grundig, velskrevet og inspirerende omtale.

Virkelig fint å se artikler av denne typen på nettet -- håper det fortsetter!

Svar på kommentar

 
 
NOE UVANLIG
Skrevet 16.12.2008 21:58 av Lasse Stang

Det er sjelden å lese en slik grundig anmeldelse av en bok. Meget grundig, detaljrikt og overhodet ikke i nærheten av overfladisk. Anmelderen har stor innsikt og kunnskaper og forståelse av fenomenet og artisten Jahn Teigen, som trollbinder og forener mennesker i alle generasjoner. En anmeldelse som du ikke bare "skummer" gjennom, men lar tankene jobbe.

Svar på kommentar

Siste fra forsiden

Marianne Sveen (Foto: Linn Carin Dirdal)

Skriver på fonetikk og overtoner

– Uten at man tenker over det bevisst, så tror jeg det er overtonene som inviterer til ulike melodier, sier Marianne Sveen. Ballade møtte artisten og komponisten til en prat om det å skrive musikk.Les mer om dette

F.v. Helene Myklemyr Bolstad (nestleiar), Per Øyvind Tveiten (leiar) og Mari Skeie Ljones (nestleiar) i FolkOrg
 (Foto: Knut Aastad Bråten)

Unyanserte påstander

INNLEGG: I programmet Vårt lille land på TV2 sist søndag fremstiller Gerhard Helskog folkemusikken som et pengesluk, og stiller spørsmål om tilskuddene bidrar til å stagnere utviklingen. Fremstillingen er både feil og unyansert, mener FolkOrg – organisasjon for folkemusikk og folkedansLes mer om dette

Caroline Ailin (Foto: Presse)

Kunsten å forstå en artist

Låtskriver Caroline Ailin gjør kommersiell karriere i London. Snart går turen også til USA. - Det handler om å finne balansen mellom det ingen andre har gjort og noe som appellerer, sier hun.Les mer om dette



Ballade · Kongens gate 24 , 0153 Oslo
  Redaktør Ida Habbestad · ida@ballade.no
Vil du annonsere i Ballade? Ta kontakt med: Sture Bjørseth · sture@ballade.no · Mob: 95 43 60 31
Ballade drives etter redaktørplakaten og vær varsom-plakaten