Norske plateomslag – Et tilbakeblikk på norsk musikks utseende

BOKANMELDELSE: - Boken er innbydende, den har en oversiktelig og behagelig lay out, og den er lett å bla i. Til tross for tiltalende utforming savner anmelderen mer informasjon om designere, fotografer, og ideene og prosessene som ligger bak omslagene. - Det hadde vært nok å velge ut noen sentrale omslag for en dypere analyse, mener Ballades anmelder.

13.10.2008 | Av: Carl Kristian Johansen

Av Carl Kristian Johansen

I Norge har plateomslagenes historie på bred front tidligere blitt presentert gjennom Dag Helleves ”Norske LP-omslag 1959 – 1990” (Det Norske Samlaget, 1991). Helleves lille, hendige bok favner over de fleste genre; fra kunstmusikk via vise og folk til pop, rock og jazz.

”Norske plateomslag – Et tilbakeblikk på norsk musikks utseende” som foreligger nå, er i større grad avgrenset til omslag fra pop, rock og jazz-genrene. Men ”Norske plateomslag” er kvantitativt allikevel mer omfattende enn Helleves bok, og inneholder gjengivelse av hele 414 omslag.

”Norske plateomslag” er gitt ut i et format som er over dobbelt så stort som ”Norske LP-omslag”, omtrent i samme størrelse som en 10”-vinyl.

"Coffee table"-potensial med andre ord.

Ideen om å lage en bok om norske plateomslags visuelle historie er god. Og det ferdige resultatet ser bra ut. Boken er innbydende, den har en oversiktlig og behagelig lay out, og den er lett å bla i.


Hvor er designerne?

Kapitlene starter med tiåret 1960 – 1969 og slutter med 2000 – 2008. Dette for å vise hvordan musikkbransjen har utviklet seg gjennom sitt grafiske utseende i tiårsperspektiv, gjennom nesten 50 år.

Hvert kapittel blir introdusert med et generell tekst, og hvert enkelt omslag blir deretter presentert med en kort tekst - primært om artisten - samt data som identifiserer artist, tittel, selskap og utgivelsesår.

Krediteringen av designere og fotografer er overraskende nok svært inkonsekvent.

Dette gjelder blant annet DumDum Boys som er representert med tre album. Ingen av disse har kreditert designer eller fotograf.

Den informasjonen burde funnet sted, i det minste av informative årsaker, og burde vært mulig å skaffe til veie i researchprosessen. Kanskje spesielt i forhold til samleren ”Schlägers”, som spiller på tydelige referanser til Elvis og The Clash, ville det vært interessant å få informasjon om hvem som har laget det, og om prosessen og ideen bak.

Det har også sneket seg inn feil, som når Kim Hiorthøy er kreditert som designer på Motorpsychos album ”Demon Box”. Hiorthøy står for baksidetegningen, mens det er Tove Nilsen (wizz art.), fotograf Ragnar Wold, og Motorpsycho som har stått for idé, design og utforming av omslaget til albumet.

Hiorthøy har altså utformet omslagene til Motorpsycho etter ”Demon Box”, et faktum som burde vært på plass når det handler om en så sentral omslagsdesigner i nyere norsk platehistorie.

Man kan også finne flere omslag som er designet i utlandet; deriblant tre ECM-omslag og Thomas Dybdahls ”Science” fra 2006.

I utgangspunktet hadde jeg forventet at norske designere og fotografer ville stå sentralt i en bok som denne, men omslagene er først og fremst relatert til norske artister.

Det er også gjennomført i bokens indeks der jeg forventet å finne en oversikt over designere og fotografer. I stedet består indeksen av artister. Det burde i det minste vært plass til begge deler.


For vid ramme

Enkelte steder er relaterte band og artister satt opp i nærheten av hverandre, uten at det alltid er en synlig estetisk begrunnelse for det.

Bortsett fra at designer Knut Harlem er representert flere ganger etter hverandre i begynnelsen av boken, må man for eksempel lete fram og tilbake for å finne fram til Bruno Oldanis velkomponerte omslag. Å sortere etter designer kunne gjort boken mer stringent og oversiktlig.

Samtidig savner jeg grep av den tematiske, genrebaserte eller sammenlignende typen. Det kunne for eksempel vært interessant å se Rolf Grovens omslag for ”La Elva Leve” (1980) og ”Fred, frihet & alt gratis” (2004) med Gatas Parlament ved siden av hverandre. Det kunne synliggjort sammenhenger eller tydeliggjort forskjeller.

Det kunne også vært spennende å få utdypet de genremessige konvensjonene som for eksempel preger black metal-omslag, og hvordan tenkes det om det nøkterne og stilrene som preger jazzomslagene i forhold til estetikken i punk og hard core-genrene?


Mer dybde

Det blir viet en del spalteplass til utviklingen av de forskjellige lagringsmediene og formatene, og hvordan omslagskunsten utvikler seg i samme takt. Omslagskunstens rolle på veien fra LP til mp3 er et interessant tema.

Men jeg savner mer tekst om et plateomslags betydning utover det å være salgsplakat, altså omslaget som en språklig henvendelse fra artist til publikum. Ikke minst savner jeg mer informasjon om designere, fotografer, og ideene og prosessene som ligger bak omslagene.

Det hadde vært nok å velge ut noen sentrale omslag for en dypere analyse, ikke bare for å bryte opp strukturen i boken, men rett og slett for å gi leseren litt mer kjøtt på beinet i form av kontekst og bakgrunn.

Øyvind Holen lyktes godt med nettopp dette i sitt åtte siders oppslag i D2, fredagsmagasinet til Dagens Næringsliv, den 26. september i år.

”Norske plateomslag” hadde tjent på en tydeligere innfallsvinkel, en klarere definisjon av prosjektet, og mer konsekvens og presisjon i presentasjon av data og fakta. Det kan virke som om at researcharbeidet har blitt foretatt i raskeste laget.

Slik ”Norske plateomslag” framstår nå er den et slags nedskalert ”Norsk pop og rock leksikon” a la Jan Eggums, omvendt proporsjonert med korte tekster og store bilder.

Visuelt sett er dette bra, innholdsmessig er det lite lærerikt.

"Norske plateomslag - Et tilbakeblikk på norsk musikks utseende" er gitt ut på Lundesgaard Forlag, redaktør er Magnus Andersen Bettum.

Kommentarer:

Ofrer halvparten

Små norske forlag må gi fra seg halvparten av rettighetene for å kunne lansere artister utenlands. Dette hemmer inntektsflyten tilbake til Norge.

Allmøte i Stavanger

Er øvingslokaler kommunens ansvar, eller er det en næring det skal lønne seg å satse på?

Guuud a’ meg!

Synes du Melodi Grand Prix er et lite helvete? Faktum er at konkurransen til tider har vært rene misjonsmarken.