150 år med grensesprengjande kunstnarar

INTERVJU: 8. september opnar Jødisk Museum i Oslo. Gjennom fire dagar til endes vert storhendet markert med konsertar, teaterframsyningar samt andre innslag. - Vi ser frem til å presentere mennesker som har betydd noe for samfunnet, og å vise hvordan minoriteten har integrert seg og ytt sine bidrag til samfunnslivet, seier dagleg leiar ved museet, Sidsel Levin til Ballade.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Issay Dobrowen/Foto: Jødisk Museum Oslo

Av Ida Habbestad

Stiftinga Jødisk museum i Oslo har vore i aktivitet sidan 2004, og har arrangert om lag 17 kulturhendingar så langt. Parallelt har dei restauret lokala dei leiger i Calmeyersgate. I si tid vart dei bygd som ein synagoge, og ei rekkje jødiske familiar hadde tilhald her før 2. verdskrig.

    Når dei no opnar for fullt kjem altså eit fundament på plass, som tillegg til verksemda gjennom fire år. Med tanke på kva plass musikk og kultur generelt har hatt i det jødiske samfunnet, er det naturleg å markera opninga med konsertar og teaterframsyningar, meiner dagleg leiar ved museet, Sidsel Levin.

    - Musikken har alltid stått sentralt i jødisk liturgi og i folkekulturen generelt. Jødene har vært på vandring i 2000 år, og musikken er en form for overlevering som har vært enkel å ta med seg. Derfor finner vi en sterk sang og musikkultur, for eksempel hos de sefardiske jødene med spanskinspirert Ladino-sang, eller i Øst-Europa med Klezmer og Jiddish kultur, fortel ho.

    - Blant innvandrerne som kom til Norge ble det sunget og spilt når man samlet seg til fester og markeringer. Det å kunne spille var viktig, og selv om de fleste var ganske fattige var det mange som hadde et instrument – et piano eller en fiolin; Det hørte med til oppdragelsen. På den måten ble det utviklet mange talenter.


    Grensesprengjarar

    Dermed byd Jødisk Museum på konsertar med både kunstmusikk og den folkelege. Her vert Klezmernatt, kammerkonsert i Levinsalen, eit musikalsk stand-up show med meir gjennom kulturdagane.

    Dessutan arrangerast teaterframsyningar, for også teateret var utbredt i den jødiske kulturen på byrjinga av 1900-talet, medan biletkunst og dans heldt ein mindre sentral posisjon.

    - Det var ikke slik at man ikke verdsatte billedkunst og dans. Men i Norge på 1920- og 30-tallet var det en oppblomstring av danseorkestre, restaurantorkestre, av kino- og cafemusikere. Alle hadde levende musikk, og på denne arenaen var det ingen som spurte om du var jøde eller noe annet. Det bød på muligheter for jødene, som kunne være musikere på heltid eller ha en annen jobb ved siden av, fortel Levin.

    - Det å bryte ut og bli billedkunstner var økonomisk mer usikkert. Å gjennomføre en kunstutdannelse var vanskelig generelt i samfunnet, og holdningene i familiene i denne første generasjonen i et nytt land, gjorde det kanskje ekstra vanskelig. Men det fantes noen få – i utstillingen har vi kalt dem grensesprengere – som jobbet med billedkunst eller ble dansere.


    Bidrag og opptøyer

    Mellom musikarnamna som har utmerka seg særleg er konsertmeister i Oslo-Filharmonien, Ernst Glaser, og Robert Levin som var pianist og den første rektor ved Norges musikkhøgskole. Dei har begge ein sentral plass i utstillinga, saman med fem andre kulturelle hovudpersonar.

    - Felles for dem er at alle er menn, at de overlevde krigen, og at de er født i en tidsramme på 20 år, fortel Levin.

    - Men ut over det har de ulike historier. Noen kom hit som overlevende etter krigen, noen fordi de ble ansatt her. Far (Robert Levin, red. anm.) er født her; hans foreldre kom hit som innvandrere, mens forfatteren Max Tau kom som flyktning på slutten av 30-tallet.

    Mellom dei ikkje fullt så kjende namna er dirigent og komponist Issay Dobrowen. Under kulturdagane vert han trukke fram som ein sentral bidragsytar som fortener auka merksemd, og under ein konsert framførast utvalde verk for fiolin og klaver av musikarane Ole Bøhn, Joachim Kjelsaas Kwetzinsky og Yaron Kohlberg.

    Men enkelte vil kanskje ha høyrt Dobrowen omtalt som dirigent for Oslo-Filhamonien mellom 1927-1931, trur Levin.

    - Dobrowen gjorde mye for nivået i filharmonien. Publikumstallet steg, det samme gjorde kvaliteten og orkesterets omdømme. Han brakte dessuten mange store dirigentnavn til Norge i sin tid her.

    I tillegg markerte han seg med ein fargerik personlegdom, og Levin berettar at særleg ein episode som vekte opptøyer.

    - Dobrowen takket ja til å gjennomføre et kort engasjement i Amerika, og skaffet på egen hånd en topp dirigent som skulle vikariere i Oslo-Filharmonien. Da ble det rabalder i filharmoniens styre. Og ikke bare der; det ble en omfattende debatt i avisene. Folk skjelte hverandre ut; for og i mot om han skulle få fornyet engasjementet sitt eller ikke. Det finnes svære konvolutter på Nasjonalbiblioteket med avisutklipp fra saken, ler Levin.


    Langsam utjamning

    Me har nevnt som eit fellestrekk for dei sju utøvarane i fokus, at samtlege er menn. Korleis var det med kvinnene i den jødiske kulturlivet?

    - Kvinnene var jo kanskje de egentlige kulturbærerne, svarer Levin.

    - Det at de ikke var spesielt synlige sent på 1800-tallet, tror jeg henger sammen med sosioøkonomiske faktorer, slik man også ser ellers i kulturlivet på den tiden. En utøver og komponist som Agate Backer-Grøndahl hadde ikke tilsvarende mulighet som sine mannlige kolleger til å opptre som en fri kunstner.

    Ein parallell til Backer-Grøndahl finst kanskje i pianist og komponist Mathilde Berendsen Nathan, meiner Levin.

    - Nathan var utdannet i Paris og konserterte i Europa. Så giftet hun seg her, men mannnen hennes ville ikke at hun skulle spille for penger. Da ble hun komponist i steden, seier leiaren, som er glad for at tilhøva er annleis i dag.

    - Vi kunne nok fått se en større utjevning alt fra 1920-30-tallet. Men det som skjedde med den nye generasjonen, som hadde andre muligheter til å få seg utdanning og å komme ut i kulturlivet, var jo at de ikke fikk leve. Der var det en stor kraft som gikk tapt. I nyere tid er det kommer unge krefter – både mannlige og kvinnelige.


    Varierande tilknytning til røtene

    Slik sett er det heller ikkje rart at museet ikkje er på plass før no. Ein trong tid til å samla seg i åra etter krigen, både mentalt, økonomisk og sosialt. Dessutan er det først i dei seinare år at ein har byrja sjå kor viktig det er å formidla kulturarva også utanfor det interne miljøet, hevdar Levin:

    - Jeg tror nok man tenkte at formidlingen av røttene ikke var spesielt viktig så lenge man tok vare på det internt. Men mye har gått tapt i det jødiske miljøet, fordi man ikke har vært flinke nok til å ta vare på det. Jeg tror vi trenger å styrke kunnskapen også internt, å bygge identitet og trygghet gjennom kunnskapen om en egen historie; vår egen virkelighet i Norge.

    Jødenes historie er gjennom tida prega av oppbrot, overgrep og dystre tilhøve – men i nyare tid er stoda annleis enn for berre ein mannsalder sidan. Kva betyr det å vera jødiske musikar eller kunstnar i dag – og i kva grad har ein eit medvite tilhøve til røtene i 2008?

    - Det er interessant, og selvsagt varierende, svarer Levin.

    - Ofte ser jeg, ved omtaler av forfattere særlig, at det blir oppgitt om de har jødiske røtter. Det er heldigvis kommet mange nye unge musiker og kunstnere i dag. Men i hvilken grad de ser på seg selv som musikere eller skuespillere, jødiske, norske eller noe annet vil variere, kanskje også avhengig av i hvilken sammenheng man blir spurt. Vi skal ha et seminar om identitet denne høsten; da vil dette være interessante innspill.


    Frå Wergeland til notida

    Museet, som startar si beretning med Wergeland og hans innsats for jødene kring 1840 ,har uansett funne god plass også til dagens uttrykk. Ein heil vegg er via til samtidskunstnarar, kring 28 i talet.
      - Vi har prøvd å samle så mange vi vet om. Det finnes sikkert flere – så vi har laget egne felter hvor folk selv kan foreslå aktuelle kunstnere. Apropos identitet har de fleste utstilte samtidskunstnerne skrevet omtalene sine selv. Da ser man kanskje hvor ulikt de forholder seg til bakgrunnen sin. Noen skriver hva det jødiske har betydd for dem, noen skriver mer om veien inn til kunsten, mens andre skriver om begge tingene sammen, seier Levin, som ser fram til å opna museet der målet på sikt er å presentera ein permanent utstilling saman med dei skiftande.

      - Vi har liten plass foreløpig, men mye å fortelle om det norsk-jødiske livet; 150 års historie skal fortelles gjennom et jødisk perspektiv. Vi ser frem til å presentere mennesker som har betydd noe for samfunnet, og å vise hvordan minoriteten har integrert seg og ytt sine bidrag til samfunnslivet, seier Levin.
        Jødiske kulturdager finn stad 6.- 9. september i ulike lokale i Oslo. Programdetaljar finst på Jødisk Museum sine heimesider.
        Robert Levin er ukens artist i NRK P2 1.-5. september.
        Del artikkelen på:
                          |     Mer

        Kommentarer:

        Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!


        Lokale kommentarer:

        Legg til ny lokal kommentar

        Ingen lokale kommentarer er lagt til

        Siste fra forsiden

        Marianne Sveen (Foto: Linn Carin Dirdal)

        Skriver på fonetikk og overtoner

        – Uten at man tenker over det bevisst, så tror jeg det er overtonene som inviterer til ulike melodier, sier Marianne Sveen. Ballade møtte artisten og komponisten til en prat om det å skrive musikk.Les mer om dette

        F.v. Helene Myklemyr Bolstad (nestleiar), Per Øyvind Tveiten (leiar) og Mari Skeie Ljones (nestleiar) i FolkOrg
 (Foto: Knut Aastad Bråten)

        Unyanserte påstander

        INNLEGG: I programmet Vårt lille land på TV2 sist søndag fremstiller Gerhard Helskog folkemusikken som et pengesluk, og stiller spørsmål om tilskuddene bidrar til å stagnere utviklingen. Fremstillingen er både feil og unyansert, mener FolkOrg – organisasjon for folkemusikk og folkedansLes mer om dette

        Caroline Ailin (Foto: Presse)

        Kunsten å forstå en artist

        Låtskriver Caroline Ailin gjør kommersiell karriere i London. Snart går turen også til USA. - Det handler om å finne balansen mellom det ingen andre har gjort og noe som appellerer, sier hun.Les mer om dette




        Siste om kunstmusikk

        04.04.2014

        Kirkestemmer


        Ballade · Kongens gate 24 , 0153 Oslo
          Redaktør Ida Habbestad · ida@ballade.no
        Vil du annonsere i Ballade? Ta kontakt med: Sture Bjørseth · sture@ballade.no · Mob: 95 43 60 31
        Ballade drives etter redaktørplakaten og vær varsom-plakaten