Noen klarer bare å se sin egen navle. Jeg har skjønt at de mener det er for få kvinnelige aktører i "musikklivet". Men nå må de snart slutte å uttalele seg som om musikklivet kun er rock og jazz. Innen det klassiske musikkliv er det en kvinneandel på 40 prosent, bortsett fra når det gjelder orkesterdirigenter. Og mangelen her skyldes ikke mangel på talent, men at svært få kvinner har utdannet seg som orkesterdirigenter og at det følgelig på verdensbasis finnes svært få kvinnelige dirigenter i forhold til mannlige, men det endrer seg gradvis.

Mener Hr. Okkelmo at det "unntaket" han nevner - orkesterdirigenter - ikke har noe med problematikker knyttet til kjønn å gjøre? Og hvis man skal bruke "det klassiske musikkliv" som eksempel, burde det muligens komplementeres med komponister også - selv om det finnes betydelige unntak er det vel fortsatt en mannsbastion?

For å kunne engasjere kvinnelige orkesterdirigenter, så må de finnes. Kvinner har i ubetydelig grad utdannet seg til orkesterdirigenter, eller kvinnelige musikere har i lten grad gått over til å bli dirigenter. Det betyr at orkestrene ikke diskriminerer kvinnelige dirigenter, men det er så få av dem at en kjønnsbalanse simpelthen ikke lar seg gjøre. Men dette vil endre seg. Det finnes flotte kvinnelige unntak. Rundt år 2000 var det faktisk 50 prosent kvinnelige sjefdirigenter i de fire største norske symfoniorkestrene. Internasjonalt finnes det vel i dag en 7-8 kvinnelige dirigenter som har en kvalitet som gjør at de engasjeres av de mest fremtredende symfoniorkestrene. Eksempelvis skal Mari Alsop, sjefdirigent for Baltimore Symfoniorkester dirgere Oslo-Filharmonikerne neste sesong. Og unge norske kvinnelige dirigenter for dirigere de norske orkestrene. På Musikkhøgskolen er kvinnelige studenter nå i flertall på så godt som samtlige instrumenter i et symfoniorkester. Det vil nok føre til at flere utdanner seg til dirigenter i årene som kommer. Kvinnelige komponister finnes det opp gjenom historien ytterst få av,og enda færre som har skrevet symfonisk musikk, som Steinskog sikker utmerket godt vet. Norsk Komponistforening har vel 130 medlemmer hvorav under 15 er kvinnelige. Av disse er det ikke alle kvinner som har skrevet symfoniske verker. Men gledelig da at noen av de hyppigst spilte komponistene internasjonalt er kvinner - hvorav samtlige har hatt verker som er fremført i Oslo-Filharmoniene. Ja, en sogar på bestilling.Utviklingen er positiv, og kvinner vil i fremtiden inntar flere sentrale posisjoner i det klassiske musikklivet, også som dirigenter og komponister.Men Steinskog, det er i dag intet forsøk på å holde kvinner utenom innen klassisk musikk.Og jeg tviler på at de kvinnelige aktørene vil hevde at de blir holdt utenfor. Kjønn er derfor ikke en problemstilling innen klassisk musikk. Heldigvis.

Det lyder jo fint. Og jo, jeg er sånn sett klar over at det er visse historiske begrunnelser for dagens situasjon, og også at den er i endring. Mitt lille poeng var vel egentlig bare at den historiske situasjonen, som altså handler om at kvinner i mindre grad enn menn har vært representert som dirigenter og komponister (og historisk også som musikere) har hatt konsekvekser, og vel har noen konsekvenser enda i dag (om enn vi ser endringer). Samtidig vil jeg også benytte anledningen til å minne om at også menn har kjønn, så kjønn er vel sånn sett relevant også innenfor den klassiske musikken - og uansett om man får en kjønnsbalanse eller ei - men det er muligens en annen skål.