Høvikodden og musikken – del 2

I forbindelse med utgivelsen av praktboken Høvikodden Live 1968-2007 gjengir Ballade her andre utdrag av Geir Johnsons artikkel fra denne boken - Høvikodden og musikken. - Henie Onstad Kunstsenter var den første institusjonen i Norge som tok den elektroniske kunsten på alvor, mener Johnson. I dette utdraget forteller han om de store seminarene i 1983 og 1985 med John Cage og Iannis Xenakis.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

John Cage, Høvikodden (Foto: Henie Onstad)

Av Geir Johnson
Komponist, musikkviter og direktør i Ultimafestivalen

1983 og 1985: De store seminarene med Cage og Xenakis

Møtene med John Cage og Iannis Xenakis ble også to iscenesettelser av noe som skulle prege norsk musikkliv på 1990-tallet, nemlig samarbeid mellom en rekke institusjoner for å bringe ressursene sammen og realisere kunstprosjekter som hver især ikke kunne makte. Kanskje det var gjennom disse samarbeidsprosjektene at spiren til Ultima ble sådd: Erkjennelsen av at når man løfter i flokk blir den kulturelle avstanden til det internasjonale musikklivs begivenheter ikke så stor.

John Cage

For utvilsomt var det en stor opplevelse å ha John Cage i Oslo en hel uke, og ikke minst være til stede når norske og svenske musikere spilte hans musikk på en måte som gjorde at man fornemmet hvilken unik kreativ kraft han var. Om det var Mats Perssons tolkning av Sonatas and Interludes, eller om det var slagverkerne fra Norges musikkhøgskole som spilte Branches på trestammer, så var det uansett en bevisstgjøring som var i ferd med å skje i en hel generasjon, om at vi kunne presentere denne musikken på en fullstendig forsvarlig måte, og dertil ha et publikum som satte pris på det.

Cage selv som person var jo uten tvil en begivenhet stor nok i seg selv, og det lå en eim av magi i luften denne uken i november 1983. Man følte musikkhistoriens sus over Høvikodden når Cage satt i Studio og leste opp fra sine tekstsamlinger, med lav, litt hes stemme, og et tonefall preget av humoristisk underfundighet. Man lyttet og ble beveget.

Jo, Oslos musikkscene ble plutselig større og mer frimodig gjennom disse møtene. Og møtet med John Cage skapte ønsket om noe mer. I de kommende to-tre årene fikk en rekke av den yngre generasjonens internasjonale navn besøke huset. Høsten 1984 kom Tristan Murail til Norge for første gang og la fram sine teorier om spektralmusikken.

Den elektroniske kunstens tilnærming til popkulturen ble presentert gjennom flere interessante konserter: En av 1980-tallets mest interessante crossover-artister, Laurie Anderson, hadde gjestet Høvikodden med sin sølvfiolin året før John Cage. Presentasjonen av Hendrix Haze, av de to latinamerikanerne Alejandro Vinao og Javier Alvarez, ga oss en annen versjon av sammenhengen mellom popkultur og avantgarde. Gjennom et hypermoderne billedspill rundt en av rockens ikoner, Jimi Hendrix, gjorde de en av hans gitarsoli om til en multimediekomposisjon av ypperste merke.

Samtidig vokste Oslo Sinfonietta langsomt frem under den unge Asbjørn Schaathuns ledelse. Schaathun var av de komponister som selv ble dirigent for å sørge for fremføring av musikk som burde høres. Hans smak var uovertruffen i norsk 1980-tall, med en sikker sans for hva som skjedde i Darmstadt og Paris. Derfor kom navn som James Dillon og Ole Lützow-Holm tidlig på programmet på Høvikodden, faktisk nesten før noen andre steder. For dette var musikk Asbjørn brant for, og som han turde selv å gi seg i kast med, sammen med et lag av unge musikere som selv siden har satt sitt kvalitetsstempel på norsk musikk: Kenneth Karlsson, Bjørn Rabben, Per Skoglund, og de nå bortgangne Arne Hellan og Hans-Petter Bonden.

Iannis Xenakis

Den neste som kom på besøk var Iannis Xenakis. Om besøket av Cage hadde vært preget av lek, tilfeldighet og kunstnerisk letthet, så ble seansen med Xenakis et møte med matematisk struktur, der den indre skjønnhet presset seg fram gjennom et nesten uforståelig tonespråk for mange. Likevel var det ikke tvil om at man lot seg imponere, for dette livsverket
som kom en i møte, opplevdes som så grunnleggende nødvendig å kjenne til for hele miljøet.

Det man gjorde gjennom disse prosjektene var å utvide det felles referansegrunnlaget og bringe Oslo litt mer i takt med det internasjonale musikkliv. At vi fortsatt var i glimrende utakt var klart nok for alle, men det holdt oss ikke fra å satse ubesværet på de unge talentene på hjemmebane: med urframføringer av Rolf Wallin, Håkon Berge, Cecilie Ore, Asbjørn Schaathun og Glenn Haugland foruten mer etablerte navn som Magne Hegdal, Olav Anton Thommessen og Arne Nordheim.

Goodbye, Mr. Orwell var en markering av slutten på Orwell-året 1984. Da 1984 ble innledet, fikk vi informasjon om at man i New York hadde laget et kunstprosjekt for å ønske George Orwell ”velkommen” - så å si markere gjennom den moderne kunsten at mennesket ikke var blitt riktig så overvåket som Orwell hadde varslet i boken 1984 (1949) - ettertiden har jo dessverre vist seg å innfri Orwells dystopier til gangs. I tillegg ble dette en anledning til å trekke fram noen komponister som man hittil ikke hadde hørt om i Norge, først og fremst gjennom den franske spektralskolen - som hadde en annen og mer kunstnerisk interessant oppfatning av hva en computer kunne benyttes til.

Dette utdraget er gjengitt med velvillig tillatelse fra artikkelforfatter og Henie Onstad. Artikkelen kan leses i sin helhet i boken Høvikodden Live 1968-2007. Den rikt illustrerte boken inneholder også artikler av blant andre Ole Henrik Moe, Synne Skouen, Jan Erik Vold og Hal Clark.

Del artikkelen på:
                  |     Mer

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!


Lokale kommentarer:

Legg til ny lokal kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til

Siste fra forsiden

Andreas Meland (Foto: Haakon Nordvik)

Strømme, eller ikke?

Lave inntekter fører fortsatt til at noen holder repertoar tilbake fra strømming. Mens Kirkelig Kulturverksted bremser, returnerer lille Hubro til strømmeuniverset.Les mer om dette

Erik Hillestad (Foto: kkv.no)

Hillestad i pluss

Kirkelig Kulturverksted slutter med å finansiere innspillinger. Dermed går selskapet i pluss i 2013.Les mer om dette

Oppussing ved Bergen Offentlige Bibliotek (Foto: Bergen Offentlige Bibliotek)

Ønsker lyd og liv på biblioteket

Kombinasjonen av lyttekvelder, konsertserier, debatter og foredrag skal bygge opp under bruken av musikksamlingen ved norske folkebibliotek.Les mer om dette




Siste om kunstmusikk

04.04.2014

Kirkestemmer


Ballade · Kongens gate 24 , 0153 Oslo
  Redaktør Ida Habbestad · ida@ballade.no
Vil du annonsere i Ballade? Ta kontakt med: Sture Bjørseth · sture@ballade.no · Mob: 95 43 60 31
Ballade drives etter redaktørplakaten og vær varsom-plakaten