Ultimas yngste komponister

Sist fredag var Parkteatret usedvanlig fullt, da Ny Musikks Komponistgruppe skulle presentere sine medlemmers skapninger. Medlemmene er unge og i etableringsfasen, noe konserten var preget av, på godt og vondt. Konsertens høydepunkt var Evan Gardners ”No Thanks”. Ellers spente programmet fra japansk/norsk/amerikansk haiku og underholdningsmusikk til en ”Duett for klarinett og ballett” av Bjørn Thomas Brustad Melhus. Konserten ble innledet med Petter S. Kragstads ”The Hits”. I verket spilte den akustiske trioen, bestående av klarinett, sang og cello, opp mot ett elektroakustisk lydspor. Verket baserte seg visstnok på utvalg fra låter fra ”Sound of Music”, men det hele var så pass filtrert at det bar mer preg av Kragstads ståsted enn 60-tallet, skriver Ultima-anmelder Magnus Andersson.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

NMK på Parkteatret under Ultima 2006 1 (Foto: Ann Iren Ødeby / Ultima)

Av Magnus Andersson

Kragstad hadde de beste av musikere med på laget.

Tora Augestad agerte også dirigent for de andre, eller det er vel riktigere å kalle henne rytmisk koordinator, og dette gjorde hun ved siden av å synge med den inderlighet som er så betegnende for henne.

Klarinettisten Rolf Borch er som vanlig en sikker og ypperlig medspiller for samtidsmusikken, og cellisten Tanja Orning begynner også å bli en gjenganger på Ultima.

Vekslingen mellom rene elektroakustiske avsnitt i Kragstads verk og avsnitt hvor ensemblet fikk komme til tone, ga verket en dramatisk form som gjorde at det bar gjennom hele tidsforløpet, uten at begeistringen for den delen sto i taket etter fremførelsen.

Cummings
Evan Gardners ”No Thanks” var på en måte kveldens mest vellykkede fremførelse. Jeg vet ikke om jeg skal si at verket var fem sanger eller om det var fem satser basert på dikt av E.E. Cummings.

Den amerikanske poeten Cummings arbeidet mye med alternative måter å fordele ordene på tekstsiden, han lot språkets grammatikk bryte sammen på arket, han brukte omvekslende store og små bokstaver, selv om det var midt i ord, han skrev sammen ord, og han brukte en rekke tegn som vanskelig lar seg forstås, enn mindre uttales. På sitt verste kan det se slik ut:

tirf
e rsM-o
:ke(c

Eller:

mmamakmakemakesWwOwoRworLworlD

Gardner ønsket å ta hensyn til de emosjonelle kvaliteter som lå i ordene og dessuten la den uortodokse tegnsetningen få et svar i musikken. Resultatet var en tilbaketrukket klang, hvor eksempelvis klarinetten arbeidet mye med hveselyder og andre ikke-tonende lyder, samtidig som Augestad på en mesterlig måte fanget noe av kjernen i ord som noen ganger blir oppløst bare til semantisk meningsløse bokstaver.

Dessuten makter Augestad å veksle mellom å forsiktig legge seg på overflaten av instrumentalistene og å selv redusere sin egen stemme til et instrument, noe mange divaer nok skulle vegre seg for. Forutsetningen for denne vekselvirkningen er imidlertid at hun har et godt partitur å arbeide med, hvor teksturene ikke bare er inspirerte av poesi, men hvor klangen som helhet er poetisk i overført betydning.

Ankepunkt
Likevel har jeg et ankepunkt mot verket, og det er at det rett og slett ikke bærer opp hele det tidsforløpet Gardner prøver å iscenesette (burde det ikke hete iklangsette?). Gjennom de kompliserte og interessante teksturene pokker Gardner hele tiden på lytterens oppmerksomhet, så det skjer alt for mye i musikken for at den skal kunne gå for noen som helst for minimalisme eller annen enkelhetskomponering.

Dessuten er det nettopp en eneste ”familie” av teksturer som varieres gjennom verket, og uten noen større ytre variasjoner i eksempelvis dynamiske utsving, stiller Gardner for store krav til lytteren. Dramaturgisk faller verket dermed, men teksturene og klangen lover likevel meget godt.

Duett
Hva gjelder helhet var det derimot en annen affære med Bjørn Thomas Brustad Melhus’ ”Duett for klarinett og ballett”, med koreografi og dans av Lene Brustad Melhus.

Jeg vil ikke tro at dramaturgien holdt mål bare fordi vi lyttere også var tilskuere i verket; at vi hadde en danser å se på i tillegg til å bare høre musikken. Heller var det den overbevisende klangverden som Melhus malte opp for sin lytter, hvor Borch spilte opp mot en liveelektronikk, og hvor det elektroniske noen ganger tok overhånd i musikken.

Men hva med selve prosjektet? Melhus skriver ikke musikk for dans, men han skriver en duett for dans og klarinett. Begge kunstnere beholder sitt særpreg, hvilket betyr at Borch ikke forventes å farte rundt scenen med sin klarinett, og heller skal ikke danserinnen gjøre annen enn hva hun i utgangspunktet kan, nemlig å danse. Duetten fremføres altså primært mellom lyden og bevegelsen.

Men hva skiller dette fra vanlig musikk som er satt til dans? Tja, klarinettisten er synlig på scenen og danserinnen agerer mot ham. Slutten av verket er i så måte herlig, hvor hun setter en stopper for hans spill gjennom å sette hånden mot klokkestykket på klarinetten, som dermed gjør at tonen kveles.

Men på hvilken måte er det klarinetten agerer mot danserinnen som er annerledes i ”vanlig” musikk til dans? Ikke annerledes overhodet vil jeg si, så sånn sett kan tittelen peke tilskueren i en litt feil retning. Det ville vært interessant å se hvordan et slikt verk kunne fortone seg hvis ’duetten’ var blitt tatt på større alvor. Samtidig holder Melhus sitt verk sammen i en dramatisk helhet. Han kjenner sine begrensninger og går ikke utover disse.

En merkelig historie
Jan Martin Smørdals ”manT.E.L. – episode” var en merkelig historie. Programteksten lyder i sin helhet:

”Velkommen til kveldens forestilling!
I aften skal vi ta en nærmere kikk på forholdet mellom Rolf og Tanja. Deres møte vil kanskje fortone seg noe annerledes enn forventet; spenning, humor, kamp, og melankoli vil varmt omfavne publikum. Vennligst bli sittende, slapp av. Ha en hyggelig fornøyelse.”

Verket ble innledet med en slags tv-showsignaturmelodi. Lysene blinker i salen, og musikerne kommer inn som om de var stjerner i noe program. Det blir så stille og de begynner å spille.

Tv-åpningen satte en slags ramme rundt hvordan man deretter lytter til musikken, uansett om man har lest programkommentaren eller ikke. Det er vanskelig å ikke skjønne verket som noe annet enn en parodisk kommentar. Men hva er det i selve musikken som tilsier noe slikt? Det er som om musikerne kaster fra seg en rekke korte musikalske utsagn, som hver for seg skriker om den andres oppmerksomhet.

Verket består så av en rekke av disse korte tingene, uten at de tilsynelatende henger sammen, omtrent som to mennesker som ikke har noe å si hverandre allikevel prøver å si noe. Underveis hører vi noen ganger et innspilt publikum som ler, og midt i verket får vi høre en del av signaturen igjen. Det hele avsluttes som i begynnelsen, bare med den forskjell at musikerne går ut istedet for inn på scenen.

Poenget?
Men hvis dette skal være en type parodi, er den altfor forsiktig. Hvis den er alvorlig ment er dens ramme noe rar, men det tror jeg ikke er tilfellet. Smørdal burde nok se til det mest vellykkede som Trond Reinholdtsen og Lars Petter Hagen har gjort på dette feltet.

Selvfølgelig krever jeg ikke at Smørdal skal være overtydelig i sin måte å rokke på verkkategorien, på å la verkets fortelling foregå på et ironisk metaplan, men noe lenger kan han føre verket før det blir for enkelt.

Trett anmelder
Når jeg for første gang skulle skrive om Ørjan Matre, skulle jeg ønske at det var et annet verk jeg skulle skrive om, for han har nemlig gitt meg store opplevelser tidligere. Jag skulle ønske det var et verk fra forrige års Ultimafestival, eller at jeg skulle skriva om hans musikantiske klangorgie ”Four Miniatures for Orchestra” med Kringkastningsorkesteret under ledelse av Rolf Gupta, som nettopp er utgitt på Aurora. Men dette var altså ikke mon jobb. I stedet var det ”A leaf falls in loneliness”, og jeg skjønte ikke poenget med verket.

Det var skrevet til nok et dikt av Cummings, og dette diktet var inspirert av en haiku av Bashi. En haiku er litt som en koan (historie, dialog, spørsmål, læresats). Det er et umulig problem å løse, hvor man forhåpentligvis kan komme til satori (innsikt) gjennom å tenke på det. Samtidig har haikudiktet satori i seg. Den sammenstiller ofte to hendelser som tilsynelatende ikke har noe forhold til hverandre, og i dette forhold, i tanken på disse to skal betrakteren kunne få satori.

Undertegnede ble ikke opplyst av Matre.
Ultima har vært lang.
Kanskje var jeg for trett.

Del artikkelen på:
                  |     Mer

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!


Lokale kommentarer:

Legg til ny lokal kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til

Siste fra forsiden

Andreas Meland (Foto: Haakon Nordvik)

Strømme, eller ikke?

Lave inntekter fører fortsatt til at noen holder repertoar tilbake fra strømming. Mens Kirkelig Kulturverksted bremser, returnerer lille Hubro til strømmeuniverset.Les mer om dette

Erik Hillestad (Foto: kkv.no)

Hillestad i pluss

Kirkelig Kulturverksted slutter med å finansiere innspillinger. Dermed går selskapet i pluss i 2013.Les mer om dette

Oppussing ved Bergen Offentlige Bibliotek (Foto: Bergen Offentlige Bibliotek)

Ønsker lyd og liv på biblioteket

Kombinasjonen av lyttekvelder, konsertserier, debatter og foredrag skal bygge opp under bruken av musikksamlingen ved norske folkebibliotek.Les mer om dette




Siste om kunstmusikk

04.04.2014

Kirkestemmer


Ballade · Kongens gate 24 , 0153 Oslo
  Redaktør Ida Habbestad · ida@ballade.no
Vil du annonsere i Ballade? Ta kontakt med: Sture Bjørseth · sture@ballade.no · Mob: 95 43 60 31
Ballade drives etter redaktørplakaten og vær varsom-plakaten