"All that is solid melts into air"

- Jo mer jeg driver med musikk, jo mer tenker jeg på viktigheten av den umiddelbare tilstedeværelsen, fortel Amulet-vokalist Torgny Amdam i dette høgst personlege og openhjarta profilingsintervjuet: - Tilstedeværelsen der reglene opphører og ånden melder seg og adresserer og engasjerer, virkelig treffer, som et skudd heroin i åra, som en intellektuell oppvåkning, som en nervøsitet på innsiden, som en undring, som en orgasme! 15. mars reiser hardcore-bandet på Europaturne med lanseringa av sitt fjerde album ”All that is solid melts into air”. - Uansett felt man jobber i, føler jeg det er viktig å hele tiden gjøre motstand, seier Amdam.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Amulet, Torgny Amdam, Foto: www.amulet.no/GERO

Av Ida Habbestad

Energi er eit sjølvsagt stikkord i skildringa av Torgny Amdams karakter - slik det òg er for heile Amulets vesen. Rastløyse er kanskje også karakteriserande, for ein times stillesitjande intervju er ikkje gjennomførbart.

Kanskje tenkjer han betre når han er oppe og går?

I alle fall må Amdam ut på vandring når dei større spørsmåla kjem på bordet, dei beste formuleringane kjem også då, med han går kvilelaust over golvet.

Noko gjev assosiasjonar til hovudpersonen i Knut Hamsuns "Sult", eit jag, kanskje, - ein frustrasjon.

Men også engasjement og nærver er viktige komponentar. Saftige utsegn, vilje til å finna ut, gje svar, formidla. Så sjølv om eg aldri har opplevd Amdam i aksjon, får eg eit glimt av kva Amulet live kan vera, i løpet av denne timen.

Samtalen går omlag slik:

Korleis vil du plassera Amulet sjangermessig?

- Amulet er et band som opererer innenfor rockesjangeren. Vi har røttene våre i oldschool hardcore, men i Amulet per 2006 hører du element av klassisk rock, punk, posthardcore, metal og emo.

- For oss som har holdt på så lenge, er det forresten ikke så viktig å hele tiden presisere sjangeren så steinhardt, vi definerer oss ikke rigid innenfor hardcorens rammer. Etter å ha eksistert i 13 år, ser vi ikke oss selv som et formelband som har en urlåt som vi mediterer over gang på gang og produserer i forskjellige varianter.

- Samtidig lever vår historie i oss. Du kan alltids ta en kid ut av hardcore men du kan ikke ta hardcore ut av kid’en, hvis du skjønner hva jeg mener. Men det er ikke noe mål for oss å være ekskluderende innenfor en klam hardcore-boble, vi vil kommunisere med hvem som helst, slår Amdam fast.

Amulet oppsto i 1993, då beståande av Lars Rasmussen (gitar), Torgny Amdam (vokal og trommer) og Arne Haabeth (bass). I dag består bandet i av Rasmussen og Amdam, Jonas Thire (trommer) og Espen Follestad (gitar). Bassen trakteres av Rasmus Nord.

Bandet har gitt ut fire fullengders album: The Burning Sphere (1999), Freedom Fighters (2001), Danger! Danger! (2003) og no All that is solid melts into Air (2005).

Du seier de har røter i hardcore - kva kjenneteiknar hardcore?

- I musikalske termer, mener du?

Ja.

- Det kjennetegnes som oftest med en rask trommerytme, som kan være for eksempel sånn.

(Amdam demonstrerer, ein tre-fire variantar - og vidare fortløpande gjennom det som har blitt neste avsnitt)

- Og så, når man har den takten, kommer det et riff som er sånn. Og et breakdown, som skyter fart inn i enten et midtempoparti eller en eller annen form for et brutalt mosh-parti. Mid tempo kan for eksempel være sånn (framleis demonstrasjon). Og en mer dramatisk mosh er seigere, mer punchy, mer sinna og primal.

- Kontrastene bygges opp med den rastløse, raske tromminga som går over i en eller annen form for seig eller poengtert primaløvelse som oser av desperasjon og ungdommelig hat. Eller kanskje er det ikke hat, men vilje.

Du opplever hat og vilje som nært beslekta?

- Spør du meg henger hat og vilje delvis sammen. Hat, fremmedgjøring, frustrasjon, alle disse mørke, harde elementene kan også pakkes inn i en positiv grunntone, et håp om at ting skal bli bedre. Tekstlig er dét noe som ofte kjennetegner hardcore. Men det kan også være mye mer renskårede skisser av veldig mørke psykiske tilstander, ekstrem oppgitthet overfor tilstanden i verden. En eller annen systemkritikk som ikke gir noen som helst alternativer eller svar.

Det er altså sinne, eller aggresjon som er motivasjon - mot verda i sin heilskap?

(Torgny ler høgt).

- Ja, på mange måter vil jeg si det. Punk og hardcore springer ut fra et slikt sinne, eller er i alle fall delvis resultat av det.

Kva med Amulet då, - kvar ligg dykkar sinne?

- Vi spiller en form for poengtert musikk som er veldig fysisk. Vi går ikke rundt og er noen jævla ”sintinger”, men jeg vil absolutt påstå at det er mye aggresjon i musikken vår. ”War priest” er den mest aggressive låta på den nye skiva vår, både musikalsk og lyrisk, og det er klart at jeg som tekstforfatter kan skrive under på at den er direkte inspirert av en eller annen oppgitthet - eller et hat - men og i håp om at ting kan bli bedre gjennom å vise frustrasjon over status quo.

I kva retning strekkjer oppgittheten din seg? Kva ynskjer du å formidla når du skriv tekstane dine?

- Når jeg skriver tekster føler jeg meg knytta til nær indviduell erfaring og sammenhengen med resten av verden. På den nye skiva er det mange tekster som er veldig preget av en form for eksistensiell ransakelse som ikke nødvendigvis peker ut over en indre tilstand. Men så har du låter som ”War priest” som er en direkte politisk sang, slik jeg ser den. l direkte kopling mellom organisert religion, kapitalsme og krigsideologi.

- Det er funny at du spør om det, forresten, for akkurat nå skriver jeg om fortid, hvor individets fortid på en måte sammenstilles med en mer kollektiv fortid. Hvordan visse lover og regler gjelder.

Kva tenkjer du på då?

- Jeg tenker litt på hvordan vi er fortapt i en fortid, prisgitt vår fortid både som kollektiv størrelse og som individer. Jeg ser mange mørke likhetstrekk som gjør meg undrende.

Du meiner at eg som menneske er fortapt i fortida mi? i eit slags deterministisk livssyn?

- Mitt valg av ord gjenspeiler den delvis pessimistiske holdningen jeg har til livet. Men jeg tror vi bare til en viss grad kan innbille oss at vi kan gjøre hva vi vil her og nå og ikke være styrt av ting som har vært med oss hele livet. For meg fremstår det som veldig banalt å la være å tro at man er i en konstant dialog med fortiden sin. Men man kan velge hva slags dialog man vil ha. Der har man kanskje litt makt. Jeg sier ikke at vi er styrt, men jeg mener at man ikke bare kan skyve ting vekk og bestemme seg for at ”jeg er sånn og sånn” fordi man selv ønsker det.

Amulet har overlevd som band lenger enn dei fleste. Torgny uttrykkjer ikkje berre vilje - men og forpliktelse til å halda det gåande. Men i tillegg er han interessert i andre uttrykk:

Du er nyleg tilsett som informasjonsmedarbeidar i Ny Musikk, og har tidlegare utttalt at det ikkje er så langt frå dei tinga du held på med til det som skjer på Ny Musikk. Kan du gå inn på kva du ser av fellestrekk og kva du finn ulikt mellom samtidsmusikken og hardcore?

- Du kan si at samtidsmusikken åpner for mer abstrahering og tenkning enn populærmusikk. Det er en ekstrem særhet og noe veldig alternativt med samtidsmusikken som utfordrer grensene mer, i forhold til hva vi tør eller makter å begripe som musikk.

Men eg veit ikkje om eg har møtt ein samtidsmusikkomponist som uttalt har både eit så emosjonelt forhold til musikken - og ein så tydelig politisk agenda?

- Det er kanskje samtidskomponistenes frykt for å virke lukkende på sin egen musikk, at det skal ha en bestemt betydning. Populærmusikk er mye mer basert på tekst enn samtidsmusikk og da har du en sterkere meningsforankring. Samtidsmusikkens verbalspråklige forankring ligger ofte i programmet du får utdelt på konsertene, ikke i selve musikken.

Kva med likskapar då, kvar finn du dei?

- Samtidsmusikk og hardcore er to typer musikalske uttrykk som kjemper for sin eksistens. De er delvis marginale kulturfenomen, som har enorm instendighet og som betyr veldig mye, kanskje ikke for så mange mennesker i verden i dag, men for de det betyr noe for, er det veldig viktig. Å være soldater i en musikalsk marg, eller randsone om du vil, betyr å bekjempe fascistiske tendenser i samfunnet, i den forstand at man kjemper i mot et mer strømlinjeformet samfunn.

- Generelt synes jeg folk bør bli mer liberale i sin musikksmak - og slippe sin kulturelle angst. Apropos å ta styring i dialogen med fortiden sin.

Så det er er altså ein overordna likskap mellom hardcore og samtidsmusikk?

- Ja. Samtidig så er hardcore et mer demokratiserende prosjekt.

Kvifor?

- Det er en større sjanse for å bli en hardcoremusiker enn å bli samtidskomponist, du trenger ingen utdannelse, bare et satans temperament som du oser ut på resten av verden. Komponistene trenger jo en formell utdanning? Eller? Georg Nussbaumer som er hovedkomponist på Happy Days-festivalen har jo ikke det... Bortsett fra blokkfløyte…

(Torgny stagnerer i tankerekkja ettersom argumentasjonen ikkje var heilt vanntett - men hentar opp tråden):

- Uansett felt man jobber i, føler jeg det er viktig å hele tiden gjøre motstand. Vi utfordret for eksempel vårt eget felt på ”Freedom Fighters” da vi tok med den rimelig ”tacky” jentetrioen Charmed - som i sin tid representerte Norge i Grand Prix. Det er så jævlig ulovlig, så fucked! Men så fungerte det uhyre bra og passet låta så bra, samtidig som det på en måte var som å slippe en eller annen meget nødvendig skit i sitt eget reir.

Nemnte album vart altså laga seint i 2000, og produsert av Marius Bodin (Turboneger, Scum). Ambisjonen var, i følge bandets heimesider, å laga eit annleis hardcore-album. Det var Amdam som kjempa gjennom gjesteopptredenen, ikkje berre med Charmed, men også soul-songaren Tracee Meyn.

Du seier at det var ulovleg å ha med Charmed? Betyr det at det er strenge reglar i hardcore?

- Jeg tror det finnes mange regler som hemmer musikalsk utfoldelse hos folk, som kan spores tilbake. Ikke bare til psykiske fenomen som paranoia og angst - men til sosiologien, rene sosiologiske indoktrineringer av oss som musikkskapere.

Så de er opprørarar som gjer opprør mot opprørsformen?

- Er det ikke sånn vi som mennesker kommer videre - gjennom å se nye ting, erfare på en annen måte, realisere potensial som har ligget der latent? Når jeg hører at Georg Nussbaumer har stappa flygelet fullt av rosa dirrende dildoer - og presenterer dette - da blir jeg fuckings excited, da blir jeg litt kåt, da skulle jeg ønske at jeg var kvinne!

- Hehe, kanskje ikke helt, men...

- Jeg får i gang tanker som kanskje kan bidra til å utgjøre et nytt perspektiv i meg etter hvert, jeg tenker på musikk i kjønnspolitiske baner, seksualitet som musikk, en statisk musikk? Og så videre.

- Forresten kom jeg på noe annet som er ulikt mellom sjangrene. Ting virker mye mer ordnet innenfor den klassiske verden. Min erfaring med å vokse opp i band, har vært å bli underlagt en sosial struktur, du har måttet lære å ordne alt selv, finne ut ting, hvordan være konstruktive ovenfor hverandre som låtskrivere og kompiser i band, fortel Amdam:

- Det er ingen form for etablerte hierarkier. Hele det sosial-infrastrukturelle der jeg kommer fra består av: ”Hopp ut på dypt vann, lær og svøm - det kommer til å ta deg ti år”. Komponistene utdanner seg til å bli komponister, de skriver noe, leverer til et ensemble; det virker så mye mer ordnet og på skinner. I rocken er det kaos, anarki, hedonisme og slossing.

- Men, alt det der er garnityr. Det er ikke nødvendigvis det tekniske koketteriet som skaper noe med relevans, nerve eller betydning. Det er ofte attityden, visjonen bak, enten som noe veldig tenkt og i den forstand rikt, eller noe veldig feil, og i den forstand frigjørende. I Amulet har alle musikerne et høyt spilleteknisk nivå, det ligger som en selvfølgelighet i bånn, men det må ikke stoppe med det. Spilleferdigheter kan bare ta det til et visst punkt.

- Og jo mer jeg driver med musikk, og særlig gjelder det vokal, jo mer tenker jeg på viktigheten av den umiddelbare tilstedeværelsen, der reglene opphører og ånden melder seg og adresserer og engasjerer, virkelig treffer, som et skudd med heroin i åra, som en intellektuell oppvåkning, som en nervøsitet på innsiden, som en undring, som en orgasme. Teknikk-koketteri er en hån mot det menneskelige potensialet, for det innsnevrer mulighetene for hvordan vi kan erfare musikk.

- Det som betyr noe er hvordan de tegnene du setter ned kommuniserer for de som ser eller hører på. Resten får du bare leve med.

Seier Torgny Amdam.

Amulet reiser på europaturne 15. mars til 1. april med lansering av ”All that is solid melts into Air”. Fullstendig turneplan finn du nedenfor eller på Amulets heimesider.

Del artikkelen på:
                  |     Mer

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!


Lokale kommentarer:

Legg til ny lokal kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til

Siste fra forsiden

Marianne Sveen (Foto: Linn Carin Dirdal)

Skriver på fonetikk og overtoner

– Uten at man tenker over det bevisst, så tror jeg det er overtonene som inviterer til ulike melodier, sier Marianne Sveen. Ballade møtte artisten og komponisten til en prat om det å skrive musikk.Les mer om dette

F.v. Helene Myklemyr Bolstad (nestleiar), Per Øyvind Tveiten (leiar) og Mari Skeie Ljones (nestleiar) i FolkOrg
 (Foto: Knut Aastad Bråten)

Unyanserte påstander

INNLEGG: I programmet Vårt lille land på TV2 sist søndag fremstiller Gerhard Helskog folkemusikken som et pengesluk, og stiller spørsmål om tilskuddene bidrar til å stagnere utviklingen. Fremstillingen er både feil og unyansert, mener FolkOrg – organisasjon for folkemusikk og folkedansLes mer om dette

Caroline Ailin (Foto: Presse)

Kunsten å forstå en artist

Låtskriver Caroline Ailin gjør kommersiell karriere i London. Snart går turen også til USA. - Det handler om å finne balansen mellom det ingen andre har gjort og noe som appellerer, sier hun.Les mer om dette



Ballade · Kongens gate 24 , 0153 Oslo
  Redaktør Ida Habbestad · ida@ballade.no
Vil du annonsere i Ballade? Ta kontakt med: Sture Bjørseth · sture@ballade.no · Mob: 95 43 60 31
Ballade drives etter redaktørplakaten og vær varsom-plakaten