Øya 2005: Enda en fin dag i parken

Øya 2005 ble nok en suksess for arrangørene. Med over 36 000 tilskuere i Middelalderparken i gamle Oslo, og nærmere nitti konserter bare på vorspielet på klubber rundt om i hovedstaden, viste Øyafestivalen frem noe av det beste av norsk pop og rock om dagen. – Særlig gledelig er tegnene på vilje til å utvide det musikalske landskapet også mot metal- og støy-musikk, mener Balladeredaktør Arvid Skancke-Knutsen.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Thulsa Doom, Øyafestivalen 2005 (Foto: Hilde Aarflot)

Av Arvid Skancke-Knutsen

Ballades redaktør måtte av forskjellige årsaker velge bort det meste av torsdagen, som bl.a. bød på Turboneger, Dinosaur jr., Kings of Convenience, Serena Maneesh og Cloroform. Jeg fikk derimot se Ricochets stå for en solid kick off-start av utendørsdelen av festivalen, med den energiske, skitten-sofistikerte rocken som har vært deres buemerke siden ”Slo-Mo Suicide” i 2000. På Øyanatt spilte bl.a. Lasse Marhaug, Lee Ranaldo og The Posies, som langt på vei samler og sammenfatter Øyas musikalske meny: ”Something old, something new/ Something borrowed, something blue….”

Undertegnede skal ikke starte med å gå i dybden på anmeldersiden, men heller påpeke noen generelle, ytre trekk ved årets festival: De tidvis svært så omdiskuterte sponsorene var denne gangen holdt på en behagelig armlengdes avstand, der man slapp så vel innpåslitne mobil-kremmere som hysteriske quiz-show i regi av Pepsi. Bodene langs den provisoriske gangstien mellom scenene tok ikke bort fokus fra musikken, men var integrert som mer eller mindre gode tilbud om mat, drikke og bonus-opplevelser. Alle køer gikk eksemplarisk raskt unna, den økologiske miljø- og matprofilen fremsto som både sympatisk og troverdig, og stemningen blant publikum var sensommerlig gemyttelig, til tross for de mørke huggmerkene på himmelen.

Musikalsk sett hadde Øyafestivalen i all hovedsak satt sammen en velfungerende og variert meny, selv om høydepunktene ikke alltid fulgte hverandre så tett som man kunne ønske. Et klart høydepunkt på fredagen ble The Thing, særlig når Thurston Moore fra Sonic Youth løftet den tidvis eksplosive garasjerocken deres til feberhete feedback-tilstander. Moore dukket også opp med Jim O’Rourke og Mats Gustafsson i Diskaholics Anonymous Trio, i et sett som i undertegnedes øyne ble festivalens klimaks: Kompromissløst støyende, og sikkert tøyende en del av Øya-publikumets grenser.

Øyafestivalen skal ha ros for å slippe til denne vitale musikkscenen, som ved siden av sine åpenbare (anti)musikalske kvaliteter, også er med på å gi Øyafestivalen et etter hvert tiltrengt alternativt skjær, som dagens tradisjonelle indie-scene i liten grad kan fremskaffe. Støymusikken makter på sitt beste å være meditativ og brutalt konfronterende på samme tid; som en radikalt renset pønk-estetikk som virkelig har ”cut the crap”; som en sort sol/ et sort hull av energi som selv black metal-scenen bare unntaksvis tangerer. Ellers var det nettopp innslagene av metal-musikk som var Øyas viktigste musikalske menyendring i år, der Satyricon, Stonegard og Scum på forskjellig vis (og ærlig talt vel også i varierende grad) beviste at denne scenen bør ha sin plass hos en festival som tar mål av seg til å være et utstillingsvindu for ny, norsk musikk.

Fredagskvelden tilhørte veteranene i Sonic Youth. Et band som på mange måter fødte den alternative populærmusikken slik vi kjenner den i dag, og som 25 år senere fremdeles føles relevant. Selv om de aldri matchet den hvitt skjelvende støyen til Diskaholics, og heller ikke fyrte av det arsenalet av en kult-hitparade som de er kapable til, var det et historisk og nåtidig sus over opptredenen deres. Vi kan la klistremerkene på instrumentene til grunn-medlemmene danne noen stikkord: På den nedslitte gitaren til Thurston Moore er ”School’s Open” det mest iøynefallende slagordet, som en motvekt til hardrockens "School’s Out”-dogme. Bassen til Kim Gordon prydes av en hjertesmeltende søt tegning av Espen og Snoopy fra Knøttene i armene på hverandre, lykkelig utmattet og fri fra den evinnelige krigen om suttekluten, mens baksiden av Lee Ranaldos gitar ganske enkelt bærer innskriften Noise. Et sted mellom gatesmart art school-estetikk, livsklok, amerikansk folkekultur og kunstpolitiske manifester befinner også musikken til Sonic Youth seg, og derved også bandets fortsatte påvirkningskraft.

Lørdagen startet med deLillos, som på sitt vis gjorde en glimrende jobb, forankret i deres lokale veteranstatus - i livsbejaende naivisme og angstfylt alvor, i melodisk-folkelig appell, i gitarbåret energi og søt, søt honning. Da ”Neste Sommer” – og allsangen den avfødte - lød over Enga var det alt som om sommeren 2005 egentlig var over: Det er en tekst som bare blir bedre med årene, og som på et rørende vis peker på livets forgjengelighet, og det bittersøte håpet om at noe verdifullt likevel skal bestå, til tross for frostnettene som snart setter inn. Det er norsk klein-kunst og pop-kunst av format, fremført av et band som på sitt beste taler rett til hjertene.

Ikke alle de norske gruppene maktet oppgaven med å fylle den største scenen, men det gjorde ikke alle de utenlandske heller – aller minst på forhånd godt opp-hypede band. Et sunt unntak var Thulsa Doom, som gjorde en mer enn sympatisk konsert. Bygd på tettspilt og intelligent rock med røtter i så vel stoner-scenen som 70-tallet, ble det hele formidlet med dynamikk, trøkk, spilleglede, humor, vilje til kommunikasjon og finstemt, flerstemt vokal. Madrugada var likeså et utmerket avslutningsband, som på forbilledlig vis trakk linjene tilbake til hvordan Øyafestivalen 2005 hadde startet drøyt 54 timer tidligere: Med lidenskap, med stolthet, og med et genuint ønske om å uttrykke noe, i tillegg til å underholde.

Undertegnede startet med å skrive at Øyafestivalen viste frem noe av det beste av norsk rock og pop i dag. Men det var også eksempler på det middelmådige, på det over-oppskrytte og det rent ut traurige. En nykommer som Animal Alpha leverte et sceneshow som mange norske musikere kunne lære noe av – akkurat som Øyafestivalens norske hip hop-artister ville gjort lurt i å låne øre til den radikale, amerikanske artisten Saul Williams, som fredag kombinerte beinhard flow med følelse for politisk poesi, og naken, skarpskodd musikk med ditto samfunnsengasjerte meldinger.

Dét er en kritikk som også kan adresseres i retning av de større, norske mediene, som med få unntak valgte å konsentrere seg om forhånds-innsolgte favoritter, og som i unisont kor ga terningkast fem til de samme, kommersielt kalkulerte konsertene. Når ingen av Akersgatas fineste klarte å fange opp Øyefestivalens virkelige høydepunkter, som Diskaholics, Thulsa Doom eller Saul Williams, er det nok en gang på sin plass om å spørre om det skyldes mangel på interesse, eller mangel på kompetanse. I 2005 går norske artister og uavhengige plateselskaper foran, mens festivaler som Øya, Storås og Kongsberg følger på, og den såkalte musikkpressen bare høyst motvillig følger etter.

Del artikkelen på:
                  |     Mer

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!


Lokale kommentarer:

Legg til ny lokal kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til

Siste fra forsiden

Andreas Meland (Foto: Haakon Nordvik)

Strømme, eller ikke?

Lave inntekter fører fortsatt til at noen holder repertoar tilbake fra strømming. Mens Kirkelig Kulturverksted bremser, returnerer lille Hubro til strømmeuniverset.Les mer om dette

Erik Hillestad (Foto: kkv.no)

Hillestad i pluss

Kirkelig Kulturverksted slutter med å finansiere innspillinger. Dermed går selskapet i pluss i 2013.Les mer om dette

Oppussing ved Bergen Offentlige Bibliotek (Foto: Bergen Offentlige Bibliotek)

Ønsker lyd og liv på biblioteket

Kombinasjonen av lyttekvelder, konsertserier, debatter og foredrag skal bygge opp under bruken av musikksamlingen ved norske folkebibliotek.Les mer om dette



Ballade · Kongens gate 24 , 0153 Oslo
  Redaktør Ida Habbestad · ida@ballade.no
Vil du annonsere i Ballade? Ta kontakt med: Sture Bjørseth · sture@ballade.no · Mob: 95 43 60 31
Ballade drives etter redaktørplakaten og vær varsom-plakaten