Bodil Furu: "Au! Der datt jeg" - en type musikalsk bakgrunn

Ballades tolkning av hvordan publikum reagerte på en kort sekvens i kunstneren Bodil Furus video "Musikken året etter" under Happy Days, førte til diskusjon. "Musikken året etter" var resultatet av Happy Days' ønske om å bli betraktet fra utsiden av en ikke-musiker. Men hvilken utside, og hva er en ikke-musiker? Filmen fabulerer over definisjonene av musikk- og kunstlivets innenfor og utenfor. Er man musiker hvis man har sluttet på en musikkhøgskole? Slutter man å være kunstner hvis man sier ja til en spillejobb fordi man trenger penger? I denne teksten skriver Bodil Furu blant annet om sin egen havarerte pianistbakgrunn. Teksten har stått på trykk i seneste nummer av Parergon og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Bodil Furu:

Av Bodil Furu

En type musikalsk bakgrunn
Etter 14 år med ukentlige pianotimer, greide jeg av en eller annen grunn å rote meg inn på en høyere musikkutdanning i Tallinn, som endte med at jeg sluttet momentant å spille piano. Min personlige overbevisning for studiene viste seg vage og ekstremt ugjennomtenkt.

Spesielt møtet med den østeuropeiske pedagogikken kom som et sjokk, det handlet om alt annet enn det jeg trodde musikk skulle handle om. Mitt fjortenårige forhold til musikk, der alt kom fra en ubegrunnet glede over å musisere, ble i møtet med min estiske pianolærer pulverisert etter første time. Det handlet om beinhard disiplin og øving stort sett hele tiden. Situasjonen jeg etterhvert befant meg i førte til ett eksistensielt dilemma, jeg klarte ikke å gulpe opp en fornuftig forklaring på hvorfor jeg skulle sitte på en pianokrakk.

De uforklarlige små sublime øyeblikkene som jeg hadde hørt om og ble fortalt musikk kunne føre til, åpenbarte seg ikke for meg. Det endte med at jeg søkte eksil på en kunstskole i Moss, hvor jeg trodde man virkelig skulle lære noe om kunst. Men igjen fikk jeg høre «estiske» argumenter; jeg var ikke god nok til å tegne nakne mennnesker, noe som visstnok var veldig avgjørende for å bli kunstner. Men som totalhavarert pianist ga jeg ikke opp ideen om å arbeide med tidsforløp, og startet arbeidet med eksperimentelle dokumentarer, hvor min kunnskap fra pianokrakken kom til rette. Mitt tematiske utgangspunkt har hele tiden har vært en interesse for mennesker som lever i spesifikt ulike sosiale situasjoner og miljøer. Som billedkunstner bruker jeg dokumentarfilm-sjangeren som metode, med alt hva det innebærer av intervju, research, locations og manusarbeid.

I bearbeidelsen av materialet legger jeg vekt på klipperytme, lyd og eksperimentelle fortellerstrukturer.

Folkemusikk
Da jeg som billedkunstner ble invitert til å delta på samtidsmusikkfestivalen Happy Days og jeg skulle bidra med et prosjekt som på folkemunne kan kalles god gammeldags crossover, hadde jeg et umiddelbart ønske om å hacke på samtidsmusikkens konvensjoner og virkemidler, med fare for å sette meg i en posisjon med åpenbare muligheter for å tryne og snuble godt. Men jeg ville i tillegg bruke metoder jeg vanligvis anvender i mine videoarbeider. Et prosjekt som kunne kombinere dette måtte være å «komponere» et korverk som er basert på intervjuer, der intervjuobjektene
måtte bli korets medlemmer; der de selv ble mediet.

Jeg startet arbeidet med korverket med intervjuer av fem sangere i Oslo-koret Ginnungagap, som er et lite ensemble på seksten medlemmer med fokus på å fremføre samtidsmusikk. Intervjuenes fokus var sangerenes relasjoner til musikken og deres motivasjon for å synge. Gjennom generelle spørsmål om musikk ønsker jeg å avdekke problemstillinger som igjen fører til nye og mer kompliserte spørsmål. Ved å redigere fragmenter fra de ulike intervjuene har jeg konstruert et partitur, hvor sangernes
individuelle utsagn filtreres og estetiserers av komponisten, meg, for deretter å danne en kollektiv fortelling om menneskets relasjon til musikk.

Korverket danner strukturer hvor det kan leses fra to ståsteder, en problematisering av dokumentaren eller som en problematisering av samtidsmusikken, eller kanskje begge deler. Strukturelt er arbeidet bygget opp som en konkretisering av maktrelasjonene mellom den som dokumenterer og den som blir dokumentert. Gjennom avpersonifisering
av de enkeltes utsagn vises det til musikkens klassiske hierarki; komponist, partitur, dirigent og til slutt utøver. I min versjon er komponisten blitt til dokumentaristen, dirigenten er redigereren, partituret er manuset. Og utøverne er dokumentarens aktører.
Som et femhodet troll snakkes det med en samlet stemme der individene forsvinner.

Det fremtredende blir selve snakkemåten. Verket bygger seg opp tematisk, hvor dramaturgien i størst mulig grad er basert på svarene i intervjuene. De ulike utsagnene organisert i fire stemmer danner strukturer av melodisk og rytmisk karakter og driver
narrasjonen fremover. Stemmene overlapper hverandre, for andre ganger å stå alene. Sammen utgjør dette fortellerstrukturen og forhåpentligvis en musikalsk polyfoni. Koret fremfører stykket i sitt eget stemmeleie, det vil si slik de vanligvis snakker. Partituret er notert uten noter, kun med en firestemt tekst organisert i takter. Stykkets mål er at de skal illudere en vanlig samtale som er fragmentert, men likevel kontrollert.

I tillegg har jeg laget en film: «Musikken året etter». Den skal fungere som en parallell til korverket. Filmen er delt i to, der første del er en montasje av intervjuer, tekster og dokumentarisk materiale om musikk. Den undersøker samtidsmusikken, ikke ut fra musikkhistorie eller formale kriterier, men ut i fra et sosiologisk perspektiv. Jeg bruker også min egen musikkbakgrunn og subjektive forståelse som elementer i arbeidet. Del to av filmen er en dokumentasjon av fremførelsen av korverket.

Happy Days og crossover
Det henger fortsatt igjen noe geniforklart eller elitistisk over tittelen komponist, og det er vel ikke et yrke uten rimelig høy kulturell status. Samtidsmusikkmiljøet virker fra utsiden til tider internt og utilgjengelig. Man har en idé om at det er en gjeng, hovedsakelig menn, som bedriver utilgjengelig finkultur og som på ulike måter utøver sin konservativitet eller formalistiske akrobatiske øvelser for hverandre. Happy Days er et godt eksempel på et generasjonsskifte innen samtidsmusikken. Festivalen gir mulighet for komponister og kunstnere til å utfolde seg i nye kontekster og å teste ut medier man til daglig ikke jobber med. Det realiseres prosjekter som er risikable og fallhøyden er høy og vond.

I et slikt møte mellom ulike kunsttyper er det mange feller man kan ramle i og kanskje ønsker å ramle i… ? Å snuble i hverandres uskrevne regler og konvensjoner kan være sunt for alle parter.

"Au! Der datt jeg"

I møtet med musikken møter jeg meg selv
Det skjer med meg,
og det er med meg det skjer.
Det skjer uten at jeg har planlagt det slik,
villet det slik,
uten at jeg har kontrollert det.
Det at det skjer uten at jeg helt kan kontrollere hvordan det skjer,
hvor hen det tar meg,
hva det gjør med meg.
Kall det det nye, ukjente, uventede.
Den motstanden det gir.
Når det går kaldt nedover ryggen,
når hårene reiser seg,
når jeg med ett blir kald
og deretter glovarm,
når pulsen hamrer i brystet,
når ansiktshuden rødmer,
når jeg slik bergtas,
tvinges inn i en annen stemning,
en følelse,
en åpenhet overfor…
Jeg taper meg selv,
denne erfaringen har noe enestående ved seg
den står i mot og gir meg motstand.
Hva er det jeg har bedrevet?
Det har funket før!
Jeg vil gjøre det igjen og igjen.
Men det funker ikke lenger.
Bruddet har slått ned
og inn i min hverdag,
det vante er borte.
Skjønt sjeldent, av hvilken grunn?
Dette er eksepsjonelt!
Kan dette gjøre en forskjell?
Det lar illusjoner briste.
Mine fantasier løper i havn.
Jeg anholdes av noe jeg ikke har frembrakt.
Men fanges ikke for å bli stående stille urørt og urørlig.
Men motsatt for å setttes i bevegelse.
I bevegelse med min avhengighet,
sårbarhet,
dødelighet.

Teksten er en fri saksing fra boken
«Musikk og mysterium» (2004)
Cappelen Akademiske forlag.

Bodil Furu

Bodil Furu (1976) har med sine særegne dokumentariske videoarbeider rukket å markere seg både på samtidskunstfestivalen Momentum og fjorårets UKS-biennale. Ny Musikk har bestilt videoen Musikken året etter av Bodil Furu til Happy Days Sound Festival, med støtte fra Fond for lyd og bilde.Videoen er en montasje av intervjuer, tekster og dokumentarisk materiale om menneskers forhold til musikk. Filmen undersøker samtidsmusikkens vesen ut fra et sosiologisk perspektiv. Det dreier seg om musikeres ambivalens til musikk og deres motivasjon for å være i den eller ikke. Bodil Furu bruker også sin egen musikkbakgrunn og subjektive forståelse som elementer i arbeidet. Til videoen hører også korverket "Folkemusikk", skrevet til koret Ginnungagap med intervjuer av kormedlemmene som materiale. Videoen vises helt til 8. mai på Oslo Kunstforening.

Del artikkelen på:
                  |     Mer

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!


Lokale kommentarer:

Legg til ny lokal kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til

Siste fra forsiden

Marianne Sveen (Foto: Linn Carin Dirdal)

Skriver på fonetikk og overtoner

– Uten at man tenker over det bevisst, så tror jeg det er overtonene som inviterer til ulike melodier, sier Marianne Sveen. Ballade møtte artisten og komponisten til en prat om det å skrive musikk.Les mer om dette

F.v. Helene Myklemyr Bolstad (nestleiar), Per Øyvind Tveiten (leiar) og Mari Skeie Ljones (nestleiar) i FolkOrg
 (Foto: Knut Aastad Bråten)

Unyanserte påstander

INNLEGG: I programmet Vårt lille land på TV2 sist søndag fremstiller Gerhard Helskog folkemusikken som et pengesluk, og stiller spørsmål om tilskuddene bidrar til å stagnere utviklingen. Fremstillingen er både feil og unyansert, mener FolkOrg – organisasjon for folkemusikk og folkedansLes mer om dette

Caroline Ailin (Foto: Presse)

Kunsten å forstå en artist

Låtskriver Caroline Ailin gjør kommersiell karriere i London. Snart går turen også til USA. - Det handler om å finne balansen mellom det ingen andre har gjort og noe som appellerer, sier hun.Les mer om dette




Siste om kunstmusikk

04.04.2014

Kirkestemmer


Ballade · Kongens gate 24 , 0153 Oslo
  Redaktør Ida Habbestad · ida@ballade.no
Vil du annonsere i Ballade? Ta kontakt med: Sture Bjørseth · sture@ballade.no · Mob: 95 43 60 31
Ballade drives etter redaktørplakaten og vær varsom-plakaten