Ung Nordisk Musikk: Aktivt atonalt

Festivalen Ung Nordisk Musikk ble nettopp avviklet for sin 58. (!) gang, og etter en nordisk nasjonssirkulering var turen for å arrangere atter nådd Oslo. UNMs profil - i motsetning til andre festivalsupper som er å få - er tradisjonelt avgrenset, med verktitler og "sitt-ned-og-lytt" - og ikke én medvirkende sjel over tredve. Ballades Sindre Andersen bringer her noen rapporterende refleksjoner.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Fe-mail live

Av Sindre Andersen

"The way of thinking is growing among young composers", skriver David Bratlie i festivalprogrammets visjonære leder. Én av flere betydninger strekker seg mot de unge akademikeres aktive ut ikke bare mot andre "sjangre", men også uttrykksformer som sprenger seg utenfor lyd. Dette eksemplifisert ved lørdagens GESAMTKUNSWERK i en tunnelhall ved Nationalteatrets t-bane, dans og film til lyd med sånne som Erik Bünger Trio og Fe-mail.

Komponisten Bratlie hadde altså rollen som festivaldirektør for årets norske UNM-arrangement. I tillegg til den spesialoppsatte Gesamt´en, og fordrag/samtale med briten Brian Ferneyhough, bestod programmet av fremførelser av unge nordiske komponister. Sverge, Norge, Danmark, Finland, Island - juryen valgte ut på grunnlag av innsendte partitur, samt naturlig nok lyd som ikke kan gjengis skikkelig på noter. Elektronikken er kommet for å bli.

- UNM er et av våre eldste musikkinstitiusjoner, omtrent alle mer eller mindre kjente nordiske komponister har vært innom her. Så det er fint å følge med på at festivalen og samtidsmusikken sklir fremover, og favner bredt. I år synes jeg det var spesielt bra å ha med Ferneybough, han gir konsekvent tilbakemelding på verkets egne premisser.

Bratlie nevner Blå som et viktig sted, hvor Ny Musikk og andre sammenkomster har forgrenet seg med løsere deler av avant-musikken. Han ser naturligvis lyst på forgreningen, men står fast på at "gamle" UNM har livets rett.

- UNM er for unge komponister, til sammenkomst og utveksling, til å skue en større sammenheng enn bare sine egne institusjoner. De opererer med tradisjonelle, klassiske problemstillinger; så "samtidsmusikk" er greitt, man bruker vel ikke å putte noen annen sjangerbetegnelse på det. Synes heller ikke dét er noen problematisk avgrensing, konkluderer Bratlie.

Nei, det er jo ikke det, og da får man også ta UNM profesjonelt for hva det er. De følgende nybakte holdningene er basert på UNM 03s mandag og tirsdag.

Og det er mye ved denne "samtidsmusikken" som det går an å filtrere bort fra forhodet, før lyden gis fritt innløp. Man kan f.eks. late som om man lytter til et støkke åpen og sinnrik friimprovisasjon. Det man der da imidlertid merker, er å hvor tydelige stykkenes sluttpunkt er, og samtidig hvor godt man kjenner igjen de kadensene som ikke markerer slutten. Selv om stilheten og "coolnessen" har satt seg, turer notetonene frem med vimset verdighet. Så stillhet, og så stivhet - så kan man klappe.

Og da kan det tenkes at det var danske Simon Steen-Andersens "In-side-out-side-in..." for gitar solo, var den som fikk meg til å tenke slik. Et stykke som i sin halvsprukne overflate låt som en improvisert rekke bølgninger, "kunne likegodt bare sittet der og funnet" - ja, å finne på er også å finne, mens man lytter første gang, i mangel av en syntetisk måte å oppleve på.

Men (og) avslutningen, altså, var fullstendig omhyggelig, ikke akkurat i Derek Baileys ånd. Den ferdigmonterte gitarklangen hos Fredrik Munk Larsen (performer) blir en kildes friskhet, maskerer seg som kunstmusikkens frihet. Et annet hjørne av "thinking is growing" ble fylt av de helt eller delvis elektroniske bidrag - svenske Jon Eriksen gav til den delvis improviserte "Beauty Queen" følgende forklaring i festivalprogrammet: "fragility and quasi-repetitive structure pull into the stream of its following sibling part of violent post-rhythm". Låta bestod egentlig av to never med lyd, som ble kombinert, kjørt ut som rock på en jungels volum. Postrytmikken er vel den første vi hører; ikke som foster, men som i førstegangs erfaring av distinksjonen realitet/mareritt - usedvanlig godt eksempel i Eriksens avsindige og ujålete noise.

Sirkus-tenkerne Duo KAPOW! utgjorde også et slags annerledes-innslag, med saksofon og perk m/tape i Niels Rønsholdts "Drink Me, Make Me Real". Nesten litt innbitt rocka, og slutt før hodet fikk dreisen. Canadiske Matthew Withalls "Ash-Wednesday" la seg på andre siden, men med et sjokkerende avabalansert svøm i fløyte og piano. Utøverne (Joakim K. Kwetzinsky og Hanna Kinnunen) konverserte med Debussy-aktig tryllestaving, tonebunter som smil, og lite av påståeligheten de viste under et pliktløp tidligere på kvelden. Atten minutters utholdenhet ble lett å synke ned, og når jeg åpnet øynene innimellom, så spotlightene på scenen ut som måneskinn i sjarmerende kubisthender

POINGs fremføring av Aki Asgeirssons "435271" måtte med blast blikk sies å virke som en slags "endelig!"-greie for denne kvelden (for alle), nesten samme hva som hadde kommet før. UNM er først og fremst for de involverte, og de har alle mer enn generasjonelle koder til felles med Frode Haltli, Håkon Thelin og Rolf Erik Nystrøm, bass, akkordeon og saksofon som stadig for ting spesialskrevet for seg (enfant terribles). Og vel-vel, nå har og hadde da også dette stykket en originalitet, og en planetarisk catchyness, som ingen av de foregående smørbrøda kunne sies å være i nærheten av. Bortsett fra Duo KAPOW! da, men POING er helter på hjemmebane, både sånn og på ordentlig. Trioens "humor" motsier seg selv, og provoserer sikkert i en tegnet verden - men den gjør vel i alle fall musikerne til en individualisert enhet med verket og komponisten, til slingringsmonn og utslingret minneverdighet.

Tirsdag 2. september kalte seg "chamber music with and without loudspeakers". Det er jo høytalere som gjør musikk bra!, kan man si da. Marcus Fjellströms "Silver Mansion Trauma" satte perkusjon pluss "noe-automatisk-i-luften" ut i så visuelle konnotasjoner at det beste igjen var å lukke øynene. Klangen og lydpunktenes fysikk gav oss stjernekart av ublyg alkymi, men ikke mye til ramsalt. Det andre, men ikke "det". I en slags pervers særstilling troner da Kaj Aunes "Ingirum Imus Nocte Et Consumimur Igni" (ekte panlindrom), for to dronesaksofoner og høytalere som spilte "Ring Of Fire" på to hastigheter. Ha ha ha., så kult liksom. Men kvernet på en sinnsjuk febervarme som slo meg hardt ut fra medisinstolen.

Ja, sørgelig nok føltes det uvant å høre frekkhet og scum i en slik konsertsetting. Men samtidig, det at det nettopp var komponert og spikket frem gav stykket sin lille spesiale, en påplusset kjernekraft. Men skulle vart enda lenger da, love is a burning thing. Allen Ginsbergs "Prelude To Howl" ble på sin side litt for trasig og uttørret gjennom Erik Büngers kvadrofoniske tragikomi. Det var Ginsberg vi hørte, "holy holy holy, holy the locomotive", stablet på krykker av en ganske oppjaget tape-lek. I samfunnsrelevansens navn ble det bare pussig, å sitte og knise av hellig-heten til noen materielle ting i vår absurde virkelighetsverden.

Ellers, ja dessuten-ellers, ble mitt UNM i små eller store doser en intern affære. Jeg - hvem jeg nå skal være - har problemer med mye av denne musikken, paradoksalt nok problemer med begynnelsen og slutten. Jeg hører egentlig "den samme" skalaen, stadig, i det minste formet som et (sløvt registrert) uttrykk for den samme desperasjon etter å havne i den samme atonale, pulsløse grotte med selvlysende støv! Du vet at slike finnes?

At det også finnes underjordiske stoppesteder, imellom kanalgravingen i fossilt brensel - haha, et slikt flåsete bilde må kanskje til, for å få uttrykt en smått komfortabel likegyldighet, en sånn som man føler er velbegrunnet når havet er stort, og livet like kort som det er usigelig rølpete.

Del artikkelen på:
                  |     Mer

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!


Lokale kommentarer:

Legg til ny lokal kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til

Siste fra forsiden

Andreas Meland (Foto: Haakon Nordvik)

Strømme, eller ikke?

Lave inntekter fører fortsatt til at noen holder repertoar tilbake fra strømming. Mens Kirkelig Kulturverksted bremser, returnerer lille Hubro til strømmeuniverset.Les mer om dette

Erik Hillestad (Foto: kkv.no)

Hillestad i pluss

Kirkelig Kulturverksted slutter med å finansiere innspillinger. Dermed går selskapet i pluss i 2013.Les mer om dette

Oppussing ved Bergen Offentlige Bibliotek (Foto: Bergen Offentlige Bibliotek)

Ønsker lyd og liv på biblioteket

Kombinasjonen av lyttekvelder, konsertserier, debatter og foredrag skal bygge opp under bruken av musikksamlingen ved norske folkebibliotek.Les mer om dette




Siste om begivenheter



Ballade · Kongens gate 24 , 0153 Oslo
  Redaktør Ida Habbestad · ida@ballade.no
Vil du annonsere i Ballade? Ta kontakt med: Sture Bjørseth · sture@ballade.no · Mob: 95 43 60 31
Ballade drives etter redaktørplakaten og vær varsom-plakaten