Den nye Åndsverkloven: - Konkurransefrihet, kulturelt mangfold og hensynet til kulturarven må sikres

Forslaget til ny åndsverklov ønsker "å sikre en rimelig balanse mellom interessene til brukere av åndsverk og rettighetshavere til åndsverk". Elektronisk Forpost Norge, som er en elektronisk rettighetsorganisasjon som jobber med medborgerskap og juridiske rettigheter i nettsamfunnet, er av den oppfatning at EUCD-direktivet handler om mer enn retten til å avspille og kopiere musikk man selv har skaffet seg på lovlig vis. De mener at grunnleggende friheter står på spill, der innholdsindustrien med loven i hånd ønsker å stanse innovasjon og uthule valgfriheten. - Til slutt vil dette føre til en varig svekkelse av demokratiske verdier som ytringsfrihet, deltakelse og sikkerhet, skriver de i sitt høringsnotat.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Piratvirksomhet

Av Elektronisk Forpost Norge

2.10 OM BEGREPET "NÆRSTÅENDE RETTIGHETER"

Dette begrepet brukes hyppig i høringsutkastet, spesielt hyppig i forbindelse med lovforslagets bakgrunn, men brukes ikke i det hele tatt i selve lovformuleringen. I følge høringsutkastet betyr "nærstående rettigheter" rettighetene til utøvende kunstnere, fonogram- og filmprodusenter og kringkastingsselskap. Et fonogram er en lydbærer, det vil si lyd lagret i et medium. Begrepet omfatter alle typer av lydinnspillinger slik som fonografsylindere, vinylskiver, CD, magnetbånd, og DAT (Digital Audio Tape).

Selve betegnelsen "nærstående rettigheter" er uheldig siden den er domenespesifikk. Det er bare innenfor konteksten opphavsrett at den har mening. Ordet "nærstående" kan bety ganske mye og brukes i andre deler av lovverket i andre betydninger. Et annet viktig moment er at selve ordet "nærstående" gir assosiasjoner om at disse rettighetene følger logisk av opphavsrettsbegrepet. Dette er ikke tilfelle. I mange situasjoner vil tvert om en økning av rettighetene til disse andre aktørene komme i konflikt med rettighetene til den aktøren som har opphavsretten. Dermed er dette snakk om helt nye rettigheter.

Begrepet "nærstående rettigheter" innebærer derfor å gi rettigheter til andre enn dem som har opphavsretten. Det mest uheldige med dette begrepet er den måten det setter utøvere og produsenter i samme bås. Det er mange som ønsker å støtte utøvere, men som ikke er like begeistret for å støtte produsenter. Derfor er det bedre å dele begrepet "nærstående rettigheter" i tre:

  • utøverrett
  • produsentrett
  • kringkastingsrett

Det er spesielt forholdet mellom de to første som er interessant. Utøverrett er rettigheter som refererer til enkeltpersoners rett til sitt arbeid. Det omfatter spesielt utøvende kunstnere, men regissører av filmer og dirigenter må også komme inn her.

Produsentrett er kjent som fonogram- og filmprodusent-rettigheter. Produsentrett er en pen måte å beskrive lovverkets direkte beskyttelse av selskapers overtagelse av opphavsrettigheter, og dette begrepet burde dessuten være unødvendig. Opphavsrett og utøverrett er tilstrekkelig beskyttelsesgrunnlag mot ulovlig kopiering av et verk.

Slik beskyttelse nyter også selskapene godt av gjennom overdratte økonomiske rettigheter. Overdratte økonomiske rettigheter er en avtale der en overdrar den økonomiske retten til det en selv skaper mot at en får lønn. Det at selskapene nå får direkte rettigheter i lovverket vil være med på å skjule denne prosessen med overdragelse av rettigheter og vil i det lange løp være med på å undergrave rettsvernet for opphavsrettsinnehavere (skapere) og utøvende kunstnere. EFN mener derfor at begrepet "nærstående rettigheter" er uheldig og bør unngås.

2.11 TEKNISKE BESKYTTELSESSYSTEMER/BRUKERSPERRER
2.11.1 LOVBESKYTTELSE AV TEKNISKE SPERRER

Mediekartellene utstyrer i økende grad digitale verk med tekniske sperrer som hindrer eller begrenser avspilling og kopiering samt konvertering av verkene til åpne formater. Lover som gir disse tekniske sperrene samme rettsbeskyttelse som verkene selv, uthuler den historiske opphavsrettslikevekten. Opphavsretten, som pleide å være en beskyttelse for kulturliv og skapende arbeid, blir dermed en brekkstang for dem som ønsker å enerettseie, kontrollere og sperre inne kulturelle ytringer. EFN betrakter slike sperrer som en trussel ikke bare mot brukernes individuelle eiendomsrett og samfunnets tilgang til nye verk, men også mot eksisterende og gamle verk i det fri eller i "public domain" -- fordi også digitale versjoner av slike verk utstyres med tekniske sperrer, og lukkede formater -- selv om disse verkene altså har utløpt vernetid eller ikke har copyright.

Tekniske sperrer og lukkede formater har ingen utløpsdato. Dermed har vi i realiteten fått en evigvarende copyright -- eller rettere sagt, en evigvarende "intellektuell eiendom" som er mye strengere enn copyright og som gir eneveldig makt til kartellene og monopolene. (http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2003031709122358781414)

2.11.2 BRUKERSPERRER ER KONKURRANSEVRIDENDE
Opphavsrettsjuristen Thomas Rieber-Mohn har i flere artikler kritisert den ukritiske juridiske beskyttelsen av teknologiske beskyttelser og argumentert for at lovgiverne bør vurdere å forby slike brukersperrer, siden de visker ut forbrukerrettighetene, ødelegger opphavsrettslikevekten og dessuten virker konkurransevridende. At karteller prøver å skaffe seg monopol ved hjelp av slike midler er ikke noe rart, påpeker han. Det rare er derimot at lovgiverne ikke griper inn og regulerer denne monopolismen ved å sette klare grenser for sperrenes omfang og grad av vern.

Høringsutkastet nevner kun muligheten for at tekniske beskyttelsessystemer vil hindre kopiering og ulovlig bruk. De tekniske beskyttelsessystemer som er på markedet i dag hindrer først og fremst lovlig bruk. De er rene avspillings- eller brukssperrer som ikke nødvendigvis forhindrer kopiering, men som tvinger forbrukerne til å benytte en spesiell avspillingsteknologi, og virker dermed konkurransevridende. Høringsutkastet kan leses som at slike sperrer ligger utenfor hva som er opphavsrettslig relevant, men det er like fullt en konsekvens av lovforslaget at medieindustrien vil bli stimulert til å ta i bruk enda flere brukssperrer, slik at det etableres kunstige monopoler. Dette er en pågående trend, og det er liten tvil om at kartellene i medieindustrien ser på direktivet som en anerkjennelse av berettigelsen av slike sperrer.

Konsekvensen av disse sperrene, og sannsynligvis en underliggende motivasjon bak dem, er økt markedsmakt for et fåtall aktører. Muligheten for å bruke generell datateknologi til å bygge sine egne spillere blir ødelagt eller vanskeliggjort. Gutteromsforskningen, som er en av de store kreative kildene i den tekniske verden, tørkes ut. Det er vanskelig å tenke seg at slik gründervirksomhet som for eksempel Tandberg i sin tid sto bak ville la seg gjennomføre under et regime der tekniske sperrer hindrer kreative sjeler i å utforske tilgjengelige formater. Det blir bortimot umulig for nye aktører å komme inn på markedet, som allerede i dag er dominert av et fåtall selskaper.

2.11.3 BRUKERSPERRER HINDRER KULTURELT MANGFOLD

Når vi samtidig ser at teknologiprodusentene smelter sammen med innholdsprodusentene, står vi overfor en situasjon der et monopol eller oligopol effektivt begrenser forbrukernes valg -- og ikke bare valget av teknologi, men også av innhold. For et dominerende mediekartell er det åpenbart lønnsomt å konsentrere produksjonen til et lite antall filmer, bøker eller musikkverk som kan markedsføres globalt.

For et lite land med sårbart språk og utsatt kultur, betyr dette kulturelle konsekvenser som langt overgår de kortsiktige økonomiske konsekvensene som nevnes i høringsutkastet.

2.11.4 BRUKERSPERRER HINDRER BEVARING

De lagringsmedier (CD-plater, DVD-plater, harddisker, magnetbånd, m.m.) som brukes i dag er ømfintlige og har kun en begrenset levetid, grunnet alminnelig bruks-slitasje og andre ytre faktorer som magnetfelt, temperatur, skjødesløs håndtering m.m. Ikke bare de fysiske lagringsmediene, men også lagringsformatene foreldes. I stor grad benyttes det i dag proprietære, lukkede formater for lagring av tekst film og lyd. Eierne av formatet har erfaringsmessig vist større interesse for å innføre nye utgaver av sine produkter/formater enn å tillate brukeren å fortsette å lese sine gamle dokumenter, med det resultat at gamle filer enten må konverteres til et nyere format med jevne mellomrom (med medfølgende fare for informasjonstap) eller må bli glemt/gå tapt.

Samtidig er avspillingsmekanismene for disse lagringsmediene kun tilgjengelige i et begrenset antall år. Har man et historisk arkiv med 5 1/2-tommers disketter fra 80-tallet med software eller musikk trenger man hardware som i dag er vanskelig eller umulig å anskaffe. Denne situasjonen vil med tiden sannsynligvis forverre seg. Uansett lagringsformat eller medium vil alminnelige brukere få problemer, ved at deres tekster, musikk eller filmer på et tidspunkt blir utilgjengelige.

Spørsmålet er da hvem som skal bære ansvaret for at vår tids kulturelle strømninger er tilgjengelige for fremtidens generasjoner. EFN mener dette er en oppgave som ikke kan overlates hverken til industri, næringsliv eller stat alene, men bør påligge alle borgere i landet. Kultur i enhver form (både fin-, populær- og ukultur) har sin subjektive verdi, og det er ikke ønskelig at et fåtall institusjoner får eneretten til å bestemme hva som skal bevares for ettertiden.

Film- og musikkindustrien vil med innføringen av EUCD få en markant større makt til å bestemme hvilke verk som vil bli tatt vare på. Disse verkene vil fortsatt kunne leve, fordi rettighetshaverne tillater nyutgivelser av disse. Resten - samme hvor mye den enkelte måtte sette pris på verket -- forsvinner.

For å hindre dette kulturtapet, er vi helt avhengige av at enhver kulturbruker har muligheten til å reprodusere sine eksemplarer for arkiveringsformål. Vi kan rett og slett ikke tillate at kortsiktige økonomiske interesser skal kvele våre barns kulturhistorie.

Av hensyn til disse forholdene -- konkurransefrihet, kulturelt mangfold og hensynet til kulturarven -- er det EFNs oppfatning at tekniske beskyttelsessystemer ikke bør ha noen beskyttelse i loven. EFN er altså prinsipielt imot kopi- eller avspillingssperrer.

Hvis en slik lovbeskyttelse av sperrene likevel vedtas, er det viktig at de nevnte samfunnsinteresser sikres gjennom klart definerte unntak fra lovbeskyttelsen. EFN går altså subsidiært inn for at det legges føringer eller begrensninger på bruken av kopisperrer. EFN ber departementet vurdere å pålegge bransjeaktører å muliggjøre slik bruk som loven åpner for, ved at sperrer som går urimelig langt i å begrense slik bruk forbys i loven. EFN finner det prinsipielt betenkelig å la det være opp til bransjekreftene å trekke grensene her.

Dette er den samme bransjen som på 1970-tallet satte seg imot videospillere, selv når man ble forespeilet muligheten for å utstyre hver enkelt kassett med et tilbakespolingssystem som krevde at kunden for hver gang han eller hun skulle se filmen på ny, måtte gå til butikken og reaktivere kassetten. Selv ikke dette var nok for representanter for bransjen fra Disney som utbrøt: "How could [the industry] know how many people are going to be sitting there watching a film?" "What's to stop someone else coming in and watching for free?" (Beskrevet av Lawrence Lessig på side 234 i "The Future of Ideas".) Etter EFNs mening vil det være avgjørende for vår fremtid som kultur- og kunnskapssamfunn at denne typen interesser, og de holdningene de er bærere av, ikke tillates å alene diktere premissene for samfunnets behandling av digitale åndsverk.

2.11.5 KOPIERBARHET FREMMER BEVARING

Det ville være en ulykksalig situasjon dersom det digitale informasjonssamfunn også skulle bli den epoken der borgerne fratas den retten som er ekvivalent med å eie en fysisk bok i ubegrenset tid. Hvis kopisperrer, restriksjoner og straff skal være hovedkomponentene i informasjonssamfunnet reiser dette en lang rekke problemer, som gjør at vi ønsker å så sterkt som mulig advare mot en utvikling der kunnskapssamfunnet blir en arena for bestrebelser på å etablere restriksjoner på den informasjon vi tidligere kunne sikre vår råderett over for all fremtid gjennom den fysiske boken, platen eller hvilken håndgripelig informasjonsbærer det nå dreide seg om. Retten og muligheten til kopiering til eget bruk av alle former for digitalt materiale er et helt grunnleggende kriterium for at digital informasjon skal ha verdi nå og i fremtiden, og for at brukeren skal kunne sikre og bevare informasjonen. Distributørenes premiss om at det opphavsrettsbeskyttede materialet må "sikres" mot forbrukeren er i lys av dette uakseptabelt, og innebærer en krenkelse av hevdvunne forbrukerrettigheter og den allmenne eiendomsrett som vi i denne sammenheng kjenner som eksemplarrettighetene, eiendomsforholdet til de informasjonsbærere vi har skaffet oss.

At kopieringsmuligheten pekes ut som den store og farlige trusselen er egnet til å vekke bekymring. Kopiering til eget bruk er en helt sentral rettighet på individnivå som også kommer hele samfunnet til gode. Forholdet er at alle enkelteksemplarer av digitale informasjonsbærere uunngåelig vil komme til å ødelegges eller på annen måte bli ubrukelige før eller siden. Da blir spørsmålet hvorvidt og hvordan man skal kunne forhindre tap av innholdet. Det finnes kun én måte å gjøre dette på, og det er å sikre at materialet kan kopieres, og kopieres i god tid før mediet blir skadet, ødelagt eller foreldet. Det er ingen prinsipiell forskjell her, uansett om innholdet er musikk, film, dataprogramvare eller en elektronisk bok.

Dersom det i mellomtiden har gått noen år, vil situasjonen dessuten være at den aktuelle innspillingen, utgivelsen eller programvaren ikke lenger er å få tak i på det kommersielle markedet. En slik situasjon kommer før eller siden. Følgelig må den enkelte privatperson ha mulighet til å kunne bevare digitalt innhold for å sikre den fremtidige tilgjengelighet og forhindre det informasjonstap som vil bli den uunngåelige følge dersom kopiering ikke skjer. Mens store økonomiske ressurser settes inn på å forhindre kopiering, er realiteten den at uten lovbeskyttet og teknisk gjennomførlig kopieringsrett og -mulighet har ikke forbrukeren noen sjanse til selv å sikre sitt materiale. Dette er et helt vesentlig poeng, da kun retten og muligheten til å kopiere til eget bruk uten restriksjoner kan gi mulighet til å sikre materialet for fremtiden. Vi er nødt til å innse og før eller siden ta konsekvensen av at omfattende for begrensninger i retten og muligheten til kopiering vil forhindre bevaring for fremtiden.

Denne bevaringen er i sin tur nødvendig dersom vi hver for oss og kollektivt skal kunne bevare digital informasjon på samme måte som vi kan bevare LP-plater og bøker ganske enkelt ved å oppbevare dem. Digitalt materiale er ikke bare kopierbart, det er samtidig også langt mer sårbart for planlagt foreldelse og spontan ødeleggelse enn de mer bastante og fysisk solide analoge medier.

Å kunne foreta en kopiering er ikke alene nok, og det kan være grunn til å understreke dette, særlig ettersom det ofte, og senest også i Departementetes høringsutkast på side 65 under "Særlig om privatbrukskopiering" sies at "Rettighetshaverne gis ved dette en mulighet til å utvikle fornuftige løsninger som kjøperne av deres produkter kan akseptere, f.eks. ved begrensninger av antall kopier som kan tas til privat bruk." Så fremt denne begrensningen er av teknisk art, vil den bety at det ikke kan tas kopi av kopi av kopien osv., dermed er en avgjørende forutsetning for langsiktig bevaring brutt. Kopiering er et gode, og retten til back-up og annen kopiering i den private sfære må være ubegrenset og ubeskåret.

Som en oppsummering: Det må være et krav for den langsiktige bevaringsmulighet at materialet som kopieres lovlig er og forblir fritt fra bindinger til bestemte maskinvare- og programvareplattformer eller krav til for eksempel Internett-oppkobling for å aksesseres, likeledes at det må være fritt for registrerings- eller aktiveringsrutiner, at materialet ikke er forsynt med selvdestruerende koder eller begrensninger i antall kopieringer som kan foretas, og at det må kunne kopieres til et selvvalgt medium. Vi er også nødt til å erkjenne at det ikke eksisterer og ikke kan eksistere noen kopikontrollsystemer som ikke også underminerer den enkelte forbrukers krav på å få den samme råderett over digitalt materiale som man hadde før digitale innholdsbærere ble introdusert. En del leverandører tenker seg antakelig en transparent informasjonsstrøm, hvor "alt" tilsynelatende er tilgjengelig, men hvor ingenting egentlig er mulig å lagre og bevare, og hvor ingen aksess kan skje uten gjennom nettbaserte tjenester som umuliggjør privat lagring av informasjon.

Detaljene for hvordan det digitale rettighetsadministasjonssystemet tenkes utformet fra distributørenes side kan variere og vil også endres over tid, men det er ikke tvilsomt at dersom leverandører av digitalt materiale blir gitt makten til å regulere folks tilgang til og bruk av informasjonsinnholdet, vil en mulighet til å ta private kopier som samtidig "beskytter" mot piratkopiering uunngåelig måtte medføre at også muligheten til å ta de lovlige kopier nå og i fremtiden blir underlagt en så streng regulering at "retten til privatkopiering" blir et skuebrød for massene for å få dem til å godta innskrenkninger i digitale rettigheter som i praksis eliminerer all virkelig permanent råderett over digitalt innhold.

Her kommer lokaliseringsproblematikken inn, og EFN vil fremheve viktigheten av at digital informasjon realiserer sitt potensiale ved å beholde både evnen til mobilitet og ikke-lokalisering, dvs. en utstrakt tilgjengelighet uavhengig av sted, evnen til å kunne lagres individuelt på lokale selveide og brukerkontrollerte lagringsmedier som i permanent tilgjengelighet tilsvarer de tidligere analoge medier.

Et sentralt moment i diskusjonene omkring digitale åndsverk, er deres kopierbarhet, ved at et stort antall kopier med like god kvalitet som originalen kan produseres på kort tid. Denne egenskapen kan sies å øke mulighetene for misbruk og spredning av opphavsrettslig vernet innhold mot rettighetshavernes vilje.

Imidlertid er dette kun én side av saken, og EFN ønsker å fremheve at et like fremtredende aspekt ved digitalt materiale er at det ikke bare kan spres, men faktisk også krypteres slik at begrensninger kan legges på innholdet slik at kopiering og dertil en rekke former for bruk kan umuliggjøres. I slike tilfeller kan kopiering -- derunder sikkerhetskopiering som den lovlige erverver av materialet har behov for å utføre for å sikre at åndsverket bevares og er tilgjengelig også i fremtiden -- bli vanskelig eller helt ugjennomførlig. En slik sperre kan typisk ikke omgås uten programmeringsinngrep i koden, en type inngrep som i sin tur søkes forhindret gjennom forbud. Spesielt dersom vi tar i betraktning de mer langsiktige samfunnsmessige følger av at tekniske sperrer tas i bruk og deretter lovbeskyttes for å sikre deres opprettholdelse blir det klart at digitalt materiale og digitale åndsverks krypterbarhet og muligheten til å sperre innholdet for så vel kopiering som ulike typer bruk som rettighetshaver eller distributør måtte finne uønsket, er en minst like karakteristisk egenskap ved digitalt kodet innhold som dets evne til å bli kopiert når omstendighetene ligger til rette for det.

2.12 RETTIGHETSHAVERS PLIKT TIL TILGJENGELIGGJØRING

EFN mener at det bør være kraftige reaksjoner mot de rettighetshavere som ikke oppfyller kravene etter §53b.

"How can teachers, researchers, disabled people, the press, and other beneficiaries of limitations make use of them when exploiters prevent unlicensed usage through DRM? The EUCD for this case envisioned voluntary measures by rightsholders. The German government apparently did not put much hope in voluntary industry action. The law therefore gives beneficiaries of certain limitations the right to demand access from the rightsholders under the threat of a fine of 50,000 Euro. E.g., a blind person who purchased an e-book that technically prevents output via a text-to-speech software has the right to demand the means to perceive the work." (sitat vgrass@rz.hu-berlin.de)
EFN foreslår at istedenfor en nevnd, eller i tillegg, så bør alle de som har lovlig tilgang etter §53b (§§13, 13a, etc) ha mulighet til å saksøke rettighetshaver hvis denne ikke muliggjør lovlig utnyttelse av verket.

2.13 PRIVATBRUKSKOPIERING SOM MULIG UNNTAKSBESTEMMELSE

"Departementet foreslår ikke nå bestemmelser for å pålegge rettighetshaver å muliggjøre privatbrukskopiering.
Rettighetshaverne gis ved dette en mulighet til å utvikle fornuftige løsninger som kjøperne av deres produkter kan akseptere, f.eks. ved begrensninger av antall kopier som kan tas til privat bruk."

Hvis det ikke teknisk sett kan kopieres ubegrenset, og ubegrenset fra kopien av kopien av kopien osv. vil situasjonen være at en privat langsiktig bevaring av materialet umuliggjøres. Dette er derfor et direkte angrep på bevaring av åndsverk og dermed på kulturarven. Privatpersoner og deres samlingers betydning for bevaring av åndsverk og kulturliv kan ikke overvurderes, men det er altså nettopp privatpersoners mulighet til å ha samlinger av varige eksemplarer av verk som utpekes til underholdningsindustriens fremste fiende.

Med andre ord, langsiktig bevaringsmulighet og varig verdi ofres på WIPOs og den kortsiktige fortjenestemulighets alter. Dette er en dypt kulturfiendtlig politikk. Følgen av dette blir at det legges til rette for at kulturverdier destrueres, fordi forholdet er at stadig kopiering er eneste mulig strategi for langsiktig bevaring av digitalisert informasjon.

Departementet foreslår ikke nå bestemmelser for å pålegge rettighetshaver å muliggjøre privatbrukskopiering. EFN er primært mot å innføre lovbeskyttelse av tekniske beskyttelsessystemer. Hvis dette likevel gjøres, mener EFN subsidiært at det er nødvendig å sikre muligheten for privatbrukskopiering også når slike beskyttelsessystemer er i bruk. I motsatt fall oppstår en alvorlig forrykking av balansen mellom forbruker og opphavsrettsinnehaver, der eksemplarrettighetene reelt sett har blitt avskaffet.

En mulig måte å gjøre dette på kan være å sidestille privatbrukskopiering med de andre unntaksbestemmelsene som lovforslaget åpner for. EFN ber departementet om å vurdere denne løsningen. EFN ber om at §53b utvides til også å dekke §12.

2.14 RETTEN TIL Å VELGE PLATTFORM OG FORMAT

På side 57 i utkastet står det at: "Den adgang direktivet gir til å muliggjøre bruk etter visse unntaksbestemmelser, innebærer ikke at bruker har krav på å kunne benytte den plattform han selv ønsker for avspilling og kopiering."

EFN mener at brukeren, ved å være borger i et fritt samfunn og deltaker i en markedsøkonomi, nettopp har en slik rettighet eller krav. Det er EFNs bestemte oppfatning at lovverket bør utformes på en slik måte at det ikke kommer i konflikt med dette kravet.

Hvis dette ikke lar seg gjøre bør direktivet returneres forslagstilleren med beskjed om at det ikke kan implementeres før denne konflikten er løst.

2.15 DEMOKRATI, FORSKNINGSFRIHET OG DATASIKKERHET

Flere av kravene i EUCD vil innskrenke mulighetene for samfunnsdeltakelse for blinde, svaksynte og hørselshemmede. Det vil også svekke muligheten forskere har til å avdekke feil og mangler ved IT-systemer og krypteringsmetoder. Forskningsbegrensningene i EUCD vil igjen svekke nasjonens evne til å motstå kyberangrep mot samfunnsvitale IT-installasjoner. I høringsutkastet volder §53 helt spesielle bekymringer når man "gjør det forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer som har til formål å kontrollere tilgang til og bruk av et vernet verk".

2.15.1 EUCD TIL HINDER FOR BLINDE OG DØVE

Det finnes flere måter blinde og svaksynte kan bruke digitalt innhold. Tekst på skjermen kan omformes og leses som blindeskrift på en lesestav knyttet til datamaskinen. Tekst kan også omformes til gjenkjennelig maskinprodusert tale. Døve kan "lese" lyd som er omgjort til tekst.

Skal blinde eller døve kunne delta i samfunnet ut fra egne forutsetninger, vil beskyttelsessystemene være til stort hinder. Lovverket vil gjøre det ulovlig å tilgjengeliggjøre innhold i en form som "synliggjør" informasjon for spesielle brukere - enten det er lyd som omformes til tekst, eller det er tekst som gjøres om til blindeskrift eller lyd.

2.15.2 EUCD KRIMINALISERER FORSKNING PÅ DATASIKKERHET

EUCD griper også inn i forskningsmiljøenes virke hvor ytringsfrihet er et arbeidsredskap. En viktig del av forskningen innen IT-sikkerhet, kryptografi o.l. viser sikkerhetsmangler i programvare eller krypteringsteknikker. Dessverre forbyr lovutkastet i brede vendinger muligheten for distribusjon av verktøy for omgåelse av brukersperrer. Da nærmest alle sikkerhetssystemer kan brukes som adgangssperrer tvinger lovforslaget forskere og sikkerhetseksperter ut i en juridisk gråsone som skader forskning og utvikling.

Et eksempel er professor Edward Felten fra Princeton University, som offentliggjorde et musikk-sikkerhetshull på en USENIX-konferanse i 2001. En gruppe ledet av Felten aksepterte en offentlig utfordring fra Secure Digital Music Initiative (SDMI) om å knekke et nytt sikkerhetssystem. De gav ikke fra seg ytringsfriheten som tillater å lære bort hva de selv har lært. Gruppen ble så truet av SDMI og Recording Industry Association of America (RIAA) om å holde tett eller stå rettslig ansvarlig i forhold til Digital Millennium Copyright Act (DMCA) som er den amerikanske motparten til EUCD. (http://www.eff.org/IP/DMCA/Felten_v_RIAA/)

19. juli 2002 postet en forsker et notat til en populær feilrapporteringsliste hos SecurityFocus.com. Han la med en link til et dataprogram som ga brukere sjefstilgang til operativsystemet True64. True64 er et Unix-system fra Hewlett Pachard. En visepresident hos HP's Unix-systemenhet sendte straks et brev hvor han truet forskeren med brudd på DMCA. Amerikansk IT-industri har også truet utenlandske forskere som har avdekket sikkerhetshull i datasystemer. (http://news.com.com/2100-1023-947325.html)

EUCD slik Kulturdepartementet foreslår i høringsutkastet strider også mot det syn EU har på datasikkerhet. EU har vedtatt resolusjoner mot programmer som leveres som lukket kildekode. EU anbefaler åpen kildekode for å unngå spionasje og lekkasje av industrihemmeligheter. EU ønsker også å bidra til en bedring av personvernet i nettsamfunnet. EU er også på vei til å vedta lover mot personovervåkning som begrenser muligheten for private foretak å spore nettbevegelser. Datatilsynet i Norge følger arbeidet i EU med stor interesse, og sier at enkelte deler av personvernlovgivningen i Norge allerede er på linje med det EU ønsker å vedta. (http://fas.org/irp/program/process/europarl_draft.pdf; http://www.europarl.eu.int/committees/echelon_home.htm)

MITRE har for snart ett år siden laget en FOSS-rapport om bruk av frie og åpne kildekodeprogrammer i Det amerikanske forsvaret (US Department of Defence). Teksten fra oppsummeringen side 2 er oversatt til norsk av Knut Yrvin:

"Hovedkonklusjonen av analysen er at fri og åpen programvare spiller en mer kritisk rolle i Department of Defense enn hva som har vært allment kjent. Fri programvare er viktigst innen fire hovedområder: støtte til infrastruktur, programvareutvikling, sikkerhet, og forskning. Et uventet resultat var graden av hvor mye sikkerhet som avhenger av fri programvare. Å forby fri programvare vil ha som følge at man fjerner bestemte typer infrastruktur-enheter (f.eks. OpenBSD) som bidrar til sikkerheten i datanettverkene. Man vil begrense Departementets tilgang til -- og ekspertise innen -- bruk av kraftige fri programvare-baserte analyseverktøy og oppdagelses-programmer som kan brukes av fiendtlige grupper til å forberede dataangrep. Til slutt vil det fjerne den demonstrerte evnen fri programvare har til stadige og hurtige oppdateringer som svar på nye typer dataangrep. Helhetlig sett vil disse faktorene implisere at et forbud mot fri programvare vil få umiddelbare, brede, og sterke negative følger for muligheten til forsvar mot dataangrep som er et viktig anliggende for mange sikkerhets- og sensitivitets-orienterte grupper i Department of Defense."

Kilde: "FOSS" within the U.S. Department of Defense (versjon 1.2.04 fra 2. januar 2003): http://www.egovos.org/pdf/dodfoss.pdf

2.15.3 EUCD ØKER IT-SÅRBARHETEN I SAMFUNNET

Problemene knyttet til EUCD griper rett inn i muligheten til å finne feil og mangler i dataløsningene. Kåre Willoch advarer kraftig mot å undervurdere betydningen av datasikkerhet. Som leder av Sårbarhetsutvalget holdt Willoch et oppsummerende foredrag "Et sårbart samfunn" i Oslo Militære Samfund 15. januar
2001:

"Jeg må understreke at datateknologien også er en særlig viktig bidragsyter til den mer omfattende nye risiko for samfunnet som det er mitt oppdrag å tale om nå. (...) Når man ser hva amatør-"hackere" kan få til, bør man bli bekymret over hva som kan skje dersom ressurssterke grupper eller stater vil lamme våre datasystemer."

Willoch plasserer også ansvaret for datasikkerheten: "Utvalget anbefaler at man beholder den grunnleggende retningslinje for sikkerhetsarbeidet som man har bygget på gjennom svært mange år nå, nemlig at den instans som har ansvaret for driften av en virksomhet, også har ansvaret for at sikkerheten er god nok. Men vi erkjenner at dette ikke alene kan bli godt nok, av særlig to grunner. Den ene er den normale tendens til at sikkerhetsarbeid altfor lett kan komme i bakgrunnen når tid eller økonomi er presset, hvis det ikke er noen utenfor vedkommende instans som passer på at man ikke forsømmer det. Den andre grunnen til at man trenger en fornyelse av hele opplegget er det uvanlig høye tempo i de teknologiske og økonomiske forandringer."

Kåre Willoch spør om ikke eierne av elektroniske systemer selv vil sørge for at de blir sikre nok. Men det er dessverre ikke så enkelt. "Hard konkurranse betyr at eierne kan finne det umulig å bruke betydelige midler for å forebygge ulykker som mest sannsynlig ikke inntreffer, selv om de blir fryktelige hvis de kommer. Det gjelder generelt at når skaden ved et sammenbrudd, i data eller andre systemer, blir relativt større for samfunnet enn for eieren, kan det være behov for at staten stiller krav om større sikkerhet enn eierne finner forretningsmessig riktig."

Kåre Willoch belyser her på en god måte hvorfor kommersielle aktører ikke kan råde over, eller gis enerett på tekniske beskyttelsessystemer. Rettslige trusler og sanksjoner fra programleverandører synliggjør hvilke prioriteringer som gjøres av medieindustrien og den lukkede leverandøreide delen av programvareindustrien.

Oppsummering: I det litt større bildet svekker EUCD tilgangen til nye medier for blinde og hørselshemmede. Grunnleggende friheter står på spill hvor innholdsindustrien med loven i hånd ønsker å stanse innovasjon. Programvareselskap vil rettsforfølge forskere som bidrar til å lage sikrere datasystemer -- når industrien oppfordrer til dette. Til slutt vil dette føre til en varig svekkelse av grunnleggende demokratiske verdier som ytringsfrihet, deltakelse, og sikkerhet. EUCD gjør dette for å tilfredstille en reguleringsivrig industri som leverer lukket leverandøreid programvare, og en medieindustri som ikke er fornøyd med moderat omsetningsvekst. EFN mener at demokratisk bestemte toll- og importbestemmelser er bedre virkemidler ved handelsregulering enn leverandøreide brukersperrer.

I spørsmål som berører datasikkerhet, syns-, og hørselshemmede, handelsreguleringer, og ytringsfrihet så kan det ikke være bransjekreftene som regulerer bruken. Det må være samfunnet som bestemmer graden av brukersperrer, eller beskyttelse av avspillingsmekanismer.

Spørsmålet er om man skal tillate markedsaktører full tilgang til å regulere hele teknologien. Det er dette Kulturdepartementet må svare på.

Kulturdepartementet må da ta stilling til:

1. Ansvaret for datasikkerheten slik Kåre Willoch og Sårbarhetsutvalget plasserer det. Demokratisk kontroll er
avgjørende grunnet unnfallenhet hos markedsaktørene og bransjekreftene. Man må også sikre forskningsfrihet som impliserer ytringsfrihet.

2. Handelsbegrensningene som DVD-sonesperrene er et eksempel på (der det er demokratiske myndigheter som skal bestemme tollsatser).

3. Tilgangskontroll som fjerner mulighetene til samfunnsdeltakelse for syns- og hørselshemmede.

4. Personvern hvor virkemidlene til innholdsindustrien er i strid med norsk datalovgivning.

I forhold til punkt fire er følgende lenker av interesse:

Ifølge Datatilsynet ønskes California velkommen etter! (http://www.digi.no/php/art.php?id=90339)

Microsoft utnevner "ledende personvernstrateg": http://www.digi.no/php/art.php?id=90345

Samtlige høringsuttalelser i denne saken kan leses på denne undersiden hos Kultur - og Kirkedepartemenetet. Her finner du også selve høringsutkastet, samt en saksoversikt. Den fjerde og siste delen av EFNs høringsuttalelse kan du lese her på Ballade i morgen, fredag 8. august. Nedenfor finner du i tillegg en rekke relaterte artikler og leserinnlegg om kopieringsproblematikken - inkludert høringsuttalelsene til TONO og PNEK, som vi bragte videre alt i slutten av juni.
Del artikkelen på:
                  |     Mer

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!


Lokale kommentarer:

Legg til ny lokal kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til

Siste fra forsiden

Fra Musikk i tall 2012 (Foto: Norsk kulturråd/Rambøll Management Consulting)

Musikk i tall

I dag presenteres tall for norsk musikkbransje fra 2012, første steg mot en årlig statistikk. Les rapporten her.Les mer om dette

Andreas Meland (Foto: Haakon Nordvik)

Strømme, eller ikke?

Lave inntekter fører fortsatt til at noen holder repertoar tilbake fra strømming. Mens Kirkelig Kulturverksted bremser, returnerer lille Hubro til strømmeuniverset.Les mer om dette

Erik Hillestad (Foto: kkv.no)

Hillestad i pluss

Kirkelig Kulturverksted slutter med å finansiere innspillinger. Dermed går selskapet i pluss i 2013.Les mer om dette



Ballade · Kongens gate 24 , 0153 Oslo
  Redaktør Ida Habbestad · ida@ballade.no
Vil du annonsere i Ballade? Ta kontakt med: Sture Bjørseth · sture@ballade.no · Mob: 95 43 60 31
Ballade drives etter redaktørplakaten og vær varsom-plakaten