NTO: - Vil ikke dele med popmusikken

- Indirekte sier utredningen "Musikkliv og Musikkpolitikk" at orkesterinstitusjonene ikke utnytter sine ressurser godt nok, og dette er vi uenig i, skriver spesialrådgiver Trond Okkelmo i denne kommentaren fra Norsk Teater- og Orkesterforneing. Okkelmo er heller ikke enig i at pop- og rockensembler skal kunne søke støtte fra den samme potten som klassisike musikken, fordi: "Behovet for å gjøre pop og rock mer tilgjengelig neppe er tilstede".

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Trondheim Symfoniorkester

Av spesialrådgiver Trond Okkelmo, på vegne av NTO og symfoniorkestrene

Innledning
Dette er en samlet høringsuttalelse fra Norsk Teater- og Orkesterforening (NTO), Bergen Filharmoniske Orkester, Den Norske Opera, Kristiansand Symfoniorkester, Tromsø Symfonirokester og Trondheim Symfoniorkester til Norsk Kulturråds utredning "Musikkliv og musikkpolitikk – en utredning om musikk ensemblene i Norge".Utredningen omfatter alle musikk- og vokalensembler uansett sjanger. NTO forholder seg i uttalelsen til de ensembler som ligger innenfor symfoniorkestrenes virkefelt.

Utredningen er verdifull for den musikkpolitiske debatten og gir en bred og innsiktsfull kartlegging av feltet – og en slik samlet innføring gir et godt grunnlag for senere beslutninger. Vi merker oss som positivt utredningens nedtoning av sjangere.

Ettersom mag. art Jørgen Langdalen beskriver - og har oppfatninger om - løsninger som berører symfoniorkestrene, ville utredningen tjent på at han hadde tatt kontakt med symfoniorkestrene og Den norske opera underveis i arbeidet.

Forholdet mellom ensemblene og symfoniorkestrene
Utredningen slår fast at det ikke hersker noe motsetningsforhold mellom symfoniorkestrene og de frie ensembler. Symfoniorkestrene, Kringkastingsorkesteret og operaorkesteret huser landets fremste musikere, hvorav mange igjen er nettopp de musikere vi finner i landets fremste ensembler uansett hvilken tidsepoke innen kunstmusikken det dreier seg om.

Det at musikere fra orkesterinstitusjonene på fritiden spiller i disse ensemblene borger for nettopp den kvaliteten som utredningen definerer til den profesjonelle oppfatning i miljøet.

Utredningen viser til den faglige spisskompetanse og den administrative og økonomiske ressurs som ligger i symfoniorkestrene. Utrederen synes å mene at med slike ressurser kunne orkesterinstitusjonene påta seg større ansvar for ensemblene ved å innlemme dem i orkesterinstitusjonenes normale tilbud til publikum.

Publikum kjøper billetter til symfoniorkestrenes konserter først og fremst fordi man ønsker å høre et symfoniorkester. Behovet for å lytte til ensembler kan tilfredsstilles gjennom de mange kammermusikkfestivaler og ensemblenes egne konserter – eller ved de mange kammerkonserter orkesterinstitusjonene holder i egen regi med egne musikere, som honoreres særskilt for slik medvirkning.

Imidlertid kan orkestrene fra tid til annen fremføre verker som krever ned til 10 musikere som innslag i et komplett konsertprogram. Det kan således være aktuell politikk for den enkelte orkesterinstitusjon å engasjere et ensemble utenifra som del av et konsertprogram – særlig når det er tale om repertoar som ensemblet er spesialist på. Dette vil symfoniorkestrenes publikum fra tid til annen trolig se på som en berikelse av konsertopplevelsen. Et slikt eventuelt engasjement av ensembler må imidlertid være en frivillig sak for den enkelte orkesterinstitusjon, og ikke noe som kan pålegges dem av myndighetene. Økonomisk vil det kunne avtales et honorar for ensemblet som bidrar til dekning av deres utgifter for innøving og konsertfremførelse. En slikt engasjement forutsetter at musikerne deltar på fritidsbasis og en på en slik måte at deres oppgaver i de respektive orkestrene der de er ansatt ikke svekkes ut fra orkestrenes behov.

Samtidig som utredningen fastslår at ensemblene ikke hadde vært mulig uten symfoniorkestrene, mener utreder at de betydelige ressursene som går til symfoniorkestrene kunne ha vært utnyttet bedre dersom samarbeidsrelasjonene til det omkringliggende musikkliv hadde kommet i fastere og mer forpliktende forhold. Indirekte sier utredningen dermed at orkesterinstitusjonene ikke utnytter sine ressurser godt nok. Dette er vi uenig i. Utvidede oppgaver og mer arbeid for orkesterinstitusjonene vil kreve mer penger og mer personale.

Symfoniorkestrene bidrar allerede økonomisk og praktisk til ensemblenes virksomhet. Orkestermusikerne har en normalarbeidsuke på 37,5 timer inkludert individuell egenøving. Orkesterledelsen har tariffmessig adgang til å benytte musikerne inntil 25 timer på podiet, mens en normaluke består av 19 timer. Ensemblene nyter også godt av at orkestermusikernes vedlikehold av egne instrumenter betales av arbeidsgiver. I enkelte tilfeller benytter musikere i ensemblene instrumenter som eies av orkesterinstitusjonene, og ensemblemusikerne har selvsagt adgang tilde individuelle øverom som musikerne i orkestrene disponerer.

Orkestermusikernes primære incitament for deltakelse i ensemblene er faglig og kunstnerisk. Samtidig er det arbeid som det blir og bør honoreres for fra ensemblene. En pool-ordning der (den) enkelte musiker(e) ”pålegges” å spille både i orkester og ensemble, tillater dagens tariffavtaler ikke, og det er liten grunn til å tro at musikerne og/eller MFO (Musikernes Fellesorganisasjon) ville gå med på dette.

Symfoniorkestrenes ”egne ensembler”
Dagens tariffavtaler for symfoniorkestrene er slik at når et ensemble teller under 10 musikere, så må disse honoreres særskilt dersom orkesterinstitusjonen ønsker å tilby publikum et mindre ensemble. Ordningen er frivillig for musikerne og bidrar til kvalitiativ utvikling av musikerne/orkesteret og som kammermusikktilbud til publikum.

Symfoniorkestrene gir i dag - i mer eller mindre grad - et slikt tilbud, og disse mer sporadisk sammensatte ensemblene, hører også med når bildet av frie musikkensembler skal tegnes. Dette viser at symfoniorkestrene allerede bidrar til mangfold innenfor egen sjanger helt uavhengig av støtteordninger fra Norsk Kulturråd.

Pool-ordning
For orkesterinstitusjonene vil en pool-ordning av musikere bety merarbeid og vanskeligere planlegging av orkestrenes primærfunksjon , og det vil kunne bli vanskelig for den deltakende musiker å vise full lojalitet overfor arbeidsgiver/symfoniorkestere. En slik utvikling ville svekke symfoniorkesteret som kunstner i sin egen rett. Eksempelvis hadde Oslo-Filharmonien gjennom en årrekke problemer med tilpasninger til Det Norske Kammerorkesters virksomhet – særlig når det gjaldt turneer - på grunn av at musikere i symfoniorkesteret deltok i kammerorkesteret . Et symfoniorkester er helt avhengig for sin kunstneriske utvikling at de samme musikerne i orkesteret spiller sammen kontinuerlig i orkesteret, og i motsetning til ensemblene har orkesterinstitusjonen et pålegg fra bevilgende myndigheter om jevnt og hyppig konserttilbud til befolkningen.

Utredningen viser til at pool-ordning har vært et tema for diskusjoner mellom symfoniorkestrene i Trondheim og Bergen (BIT 20 Ensemble og TrondheimSolistene). På slutten av 80-tallet var det også et tema mellom Oslo-Filharmonien og Det norske Kammerorkester, men ble avist av Oslo-Filharmonien. For få år siden tok dessuten Oslo Sinfonietta opp et ønske om at Oslo-Filharmonien skulle overta administrasjon og drift av ensemblet, men realitetsdrøftinger ble ikke initiert fra Oslo-Filharmoniens side.

På tross av den sterke skepsis som her er uttrykt, deltar NTO/symfoniorkestrene gjerne i en nærmere undersøkelse av mulighetene, slik utredningen foreslår.

Vokalensemblene
Vi istemmer utredningens påpekning av at det må større offentlige midler til for å heve det kvalitative nivå innen norsk kordrift. En utredning gjort for flere år siden der det ble tatt til orde for en blanding av sangere i et lite ensemble og flere sangere knyttet til ensemblet på prosjektbasis. Dette bør utredes nærmere i tråd med hva Stortinget faktisk har bedt om.

Fra prosjekt til institusjon
De mest kjente ensemblene har over tid manifestert kvalitet og evne til å overleve på tross av begrensede økonomiske muligheter. De eksemplifiserer at noe som starter som prosjektstøtte glir over til å bli mer permanent støttet. Dette er ikke en negativ utvikling. Det er snarere gode eksempler på at kvalitet og kontinuitet, som igjen fører til etterspørsel krever fastere organisering. Neste skritt kan være en gradvis institusjonalisering, selv om ensemblene ikke fasttømres på samme måte som symfoniorkestrene, men snarere organiseres ut fra aktivitetsnivå og fleksibilitet i valg av besetning ut fra repertoar.

Antall ensembler begrenser seg ved at det er de fremste musikerne fra orkestrene og de fremste frilanserne (ofte også vikarer i orkestrene) som utgjør ensemblene. Kravet til kvalitet i bransjen og etterspørsel i markedet, vil dermed begrense fremveksten av slike ensembler. Det er derfor ikke betenkelig at de i større grad kan oppnå offentlig finansiering basert på langsiktighet og forutsigbarhet.

Generelle ensembletilskudd
Utredningen peker på at tilskudd fra ensemblestøtteordningen særlig går til ensembler med høye kostnader og små muligheter til å hente inntekter i markedet. Utreder ønsker en endring i denne praksis slik at ensembler innen pop/rock på høyt kvalitativt nivå kan søke om øket og generell støtte på linje med klassiske ensembler.

En slik dreining er vi uenige i fordi vi mener det viktigste er at støtten til de klassiske ensemblene bør prioriteres. Den kulturpolitiske hensikt med støtteordninger bør være at smalere sjangere gis større mulighet til å nå et større marked og et nytt og bredere publikum. Behovet for mer tilgjengelighet i dagens samfunn for sjangrene pop/rock er neppe tilstede idet disse musikkformene er særdeles sterkt representert i alle media, og tilgjengeligheten er således mye større for denne musikkformen enn for klassisk musikk. Støtteordninger bør først og fremst forbeholdes ensembler som har vanskelig for å gå gjennomslag i markede samtidig som de er viktige musikkpolitisk. Vi ser imidlertid ikke bort i fra at det innen pop/rock også vil kunne presenteres prosjekter som holder høy kvalitet, men som ikke nødvendigvis vil slå an i det kommersielle markedet.

Publikum
Utredningen er opptatt av strukturelle og økonomiske rammer for musikkensemblene og har ikke hatt som mandat å vurdere publikum i denne sammenheng – et publikum som er målgruppen for den musikk som spilles. Publikums tilgjengelighet er ulik for de ulike sjangere, noe som bør ha innflytelse på hvorledes myndighetene strukturerer og finansierer ensemblene.

Del artikkelen på:
                  |     Mer

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!


Lokale kommentarer:

Legg til ny lokal kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til

Siste fra forsiden

Fra Musikk i tall 2012 (Foto: Norsk kulturråd/Rambøll Management Consulting)

Musikk i tall

I dag presenteres tall for norsk musikkbransje fra 2012, første steg mot en årlig statistikk. Les rapporten her.Les mer om dette

Andreas Meland (Foto: Haakon Nordvik)

Strømme, eller ikke?

Lave inntekter fører fortsatt til at noen holder repertoar tilbake fra strømming. Mens Kirkelig Kulturverksted bremser, returnerer lille Hubro til strømmeuniverset.Les mer om dette

Erik Hillestad (Foto: kkv.no)

Hillestad i pluss

Kirkelig Kulturverksted slutter med å finansiere innspillinger. Dermed går selskapet i pluss i 2013.Les mer om dette



Ballade · Kongens gate 24 , 0153 Oslo
  Redaktør Ida Habbestad · ida@ballade.no
Vil du annonsere i Ballade? Ta kontakt med: Sture Bjørseth · sture@ballade.no · Mob: 95 43 60 31
Ballade drives etter redaktørplakaten og vær varsom-plakaten