Profet i eget land

Kvinten er meldingsbladet til Norsk Folkemusikk- og danselag , og inneholder mye nyttig stoff om folkemusikken - både i form av intervjuer, nyhetsnotiser og andre reportasjer. Kvinten byr også på plateanmeldelser, der Nils Øklands "Straum" ikke ble like godt mottatt som hos engelske The Wire. Ballade ser her litt på debatten som har rast i Kvinten etter Arnfinn Staurheims omtale.

23.11.2000 | Av: Arvid Skancke-Knutsen

Under overskriften ”Ein CD – og ei stor klype salt” finner Staurheim svært få formildende omstendigheter rundt utgivelsen. Han kritiserer først omslaget (”Det er så lita skrift på omslaget at ho er vanskelig for betre sjåande enn meg å lese. På sjølve plata står det ingenting skrive i det heile.”) , og går deretter kraftig til angrep mot pressemeldingen som fulgte med CDen, der det bl.a. heter: ”Nils Økland er en av landets fremste og mest bemerkelsesverdige hardingfelespillere, en fornyer av folkemusikken og en brobygger til både samtidsmusikk, klassisk og improvisert musikk.”

Staurheim kommenterer dette som følger: ”Det er nok fleire meiningar om han er ein av landets fremste spelemenn på hardingfele. Eg meiner han ikkje er det. ”Bemerkelsesverdig” kan han nok vera, men det er svært dristig å kalle han ein fornyar av folkemusikken. Det er ikkje eingong alle som vil kalle det folkemusikk det han bedriv…” Økland er ingen dårleg spelemann og fiolinist, men han er ingen gigant, ikkje ennå iallfall. Han er nok ikkje meir enn halvgod og trivst vel derfor saman med komp. Han har med seg mange musikarar som gjer sitt for å fjerne seg så mykje som råd frå eit folkemusikkuttrykk.”

Arnfinn Staurheim avslutter anmeldelsen av ”Straum” slik: ”Det er greit nok å gi ut eksperimentelle plater, men ikkje kall det folkemusikk, eller endå verre – fornying av folkemusikken.”

Fundamentalisme kontra forvaltning av tradisjoner
Denne anmeldelsen sto på trykk i Kvinten nr. 2 i mai i år. I julinummeret tar Hallvard Kvåle til motmæle under overskriften ”Kvinten, ei platemelding og den sure eimen av fundamentalisme”. Han skriver bl.a.: ”Vel og bra nok at ein meldar får ytra seg, men det får vera grensar for vitløysa. Det er så hjelpeslaust og usakleg at redaktøren burde ha gripe inn og stoppa slik total mangel på å setje ting i eit minimum av perspektiv.”

Kvåle sparer heller ikke på kruttet, og mener at det er tragisk for både folkemusikkbevegelsen og spesielt Norsk Folkemusikk- og Danselag at en slik anmeldelse har havnet på trykk: ”Kan det tolkast slik at NFD no skal ta fram dei store øksene og hogga laus på alle som torer å tenkje nytt og å gjeva uttrykk for nye straumar i tida?”

Videre skriver han: ”Store stilskaparar som Myllaren og Mosafinn, Jørn Hilme og Loms-Jakup er borte for lenge sidan. Så streke var dei i si nyskaping at folkemusikken har jabba i deira fotspor i hundre år, men heller ikkje kome lenger. Eg kan aldri tru at desse merkjesmennene tenkte at folkemusikken skulle gå i dass når slåttane deira var tvinna og uttværa av etterkomearane. Me har begynt på eit nytt hundreår. Me vil få nye merkjesmenn i musikken som vil skrive seg inn i historia. Fylg med desse, Staurheim, og kjenn den store gleda av at menneske flyt fritt i den store staumen på ei jord som går rundt, rundt og rundt og gjev von om at det er langt til slutten: Me har store opplevingar i vente om me ikkje mistar evna til å ta imot dei.”

Kvåle forlangte videre at Kvinten-redaktør Tore Skaug skulle beklage at anmeldelsen hadde havnet på trykk, noe Skaug i septemberutgaven avviser med henvisning til redaktørplakaten. I det samme nummeret har Kvåle et nytt innlegg i saken, der han uttrykker bekymring for at Norsk Folkemusikk- og Danselag i for stor grad skal tale tradisjonenes sak på bekostning av å nå ut til den nye generasjonen av folkemusikere. Han håper at NFD nå vil vise selvkritikk, og ikke havner på aldershjemmet sammen med dagens medlemsmasse.

Kvinten er i hvert fall et sted for tidvis friske debatter, og inneholder også mye annet nyttig stoff for de som interesserer seg for det norske folkemusikkmiljøet. Et nytt nummer er i akkurat i trykken, og vil sendes ut til medlemmer i neste uke. Det vesle, men informative bladet kan for en tyvekroning også kjøpes på utvalgte steder – blant annet i platebutikken EDNA i Musikkens Hus. Og om du selv ønsker å gjøre deg opp en mening om Nils Øklands musikk, finner du flere eksempler på den på nettet på denne siden hos Rune Grammofon.

Kommentarer:

Ofrer halvparten

Små norske forlag må gi fra seg halvparten av rettighetene for å kunne lansere artister utenlands. Dette hemmer inntektsflyten tilbake til Norge.

Allmøte i Stavanger

Er øvingslokaler kommunens ansvar, eller er det en næring det skal lønne seg å satse på?

Guuud a’ meg!

Synes du Melodi Grand Prix er et lite helvete? Faktum er at konkurransen til tider har vært rene misjonsmarken.