Det er ingen menneskerett å drive med musikk. Bort med symfoniorkestrene og Operaen. Det er ingen menneskerett å drive med billedkunst. Bort med garantiinntekter og stipender. Det er ingen menneskerett å drive idrett. Bort med ballbinger og andre offentlig finansierte anlegg. Det er ingen menneskerett å ha tilgang på en differensiert presse. Bort med pressestøtten. Vi greier oss fint med Se og Hør og Justin Bieber. OK OK - dette er et lettvint forsøk på harselas, men jeg blir så usigelig lei av de tilbakevendende bekymringsutspillene vedr. at offentlig økonomi skal eksistere i et samspill med og som utfylling av markedskreftene. Iflg SSBs siste utspill er det faktisk ingen av oss som er lønnsomme, hverken kunstnere, industriarbeidere eller platedirektører.

Det er faktisk en menneskerett, jf. FNs verdenserklæring for menneskerettigheter,artikkel 27:

Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskaplige fremgang og dens goder.

Beklager, det var dårlig formulert av meg. Jeg burde selvsagt presisert "leve av musikk".

Svar til Petter Petterson:

Siden markedet tross alt er oss: Har du så lav tro på menneskeheten at du tror Se og Hør er eneste medie som vil klare seg uten pressestøtte? Eller at kun Justin Bieber vil lage musikk om det ikke ble bevilget offentlig støtte til musikkbransjen?

Ganske absurd, selv til harselas å være.

Er ikke beviset på at et samfunn har kommet seg oppover i Maslows behovshierarki at man tar seg tid og råd til å drive med annet enn det kortsiktig lønnsomme, og det å skaffe seg mat for dagen? Hvis verdens rikeste land ikke ser for seg andre mål enn å maksimere profitten enda mere, og ikke tar seg åndelig og økonomisk råd til å prøve nye veier som ikke styres av kortsiktige profittanker (kvartalsrapporttyranniet...) da er de pengene ikke mye verdt. Jfr. Churchills berømte svar når han ikke kuttet kulturbudsjettene selv under krigen: "Then, what are we fighting for?" (Unøyaktig sitert fra hukommelsen, ikke skyt meg for det!)

Her er det bare å si som Dag Solstad på festspillåpningen for to uker siden:

"Men på den annen side, har dette faktum gått noen hus forbi, dette at kunsten er livsviktig, vet man virkelig ikke det, så er det ikke bryet verdt å påpeke det for dem som dette åpenbart ikke angår, man kan bare forsikre dem om at livet har mye annet å by på, og det har sannelig livet, og dermed ferdig med det."

Dette vasne greiene fra unge Hardhaug Olsen har jeg hørt så mang en gang før, og jeg kan ikke annet enn å skjule et stort gjesp.

Christian Ihle Hadland:

Kanskje ikke så overraskende at du lener deg på et intetsigende sitat av en virkelighetsfjern kommunist, men kan du forsøke å fortelle hvorfor kunst er livsviktig - og enda mer interessant: hvorfor den ville opphørt å eksistere dersom den ikke ble offentlig finansiert? I så fall kan den vel ikke akkurat være LIVSviktig?

Hvis samfunnet bruker 1% av ressursene på å gi mennesker mulighet til å drive med ting som ikke er kortsiktig lønnsomme, som eventuelt (man har ingen garantier innenfor kunsten) kan utvide våre horisonter og gi oss store opplevelser, og som kan ta vare på nasjonens hukommelse, som kan la oss være en del av verdens kulturarv, og som kan inspirere neste generasjon til å bruke andre deler av seg selv enn den matematisk/økonomiske delen av hjernen, tror jeg det er en god investering. Der er jeg enig med Churchill. Og med Dag Solstad. Kommunisme har ikke med saken å gjøre.

Andreas Hardhaug Olsen:

Like lite som jeg kan overbevise en døv mann om Mozarts geni kan jeg overbevise en markedsblind Minervadisippel om at noe faktisk er verdifullt selv om det går med underskudd, og at det markedet som svært effektivt justerer prisen på sugerør og skolisser kanskje ikke skal få bestemme kunsthistoriens gang. Jeg gidder faktisk ikke engang prøve!

Jeg måtte også nevne Solstad for å se om du automatisk ville skrike "kommunist!". Jeg er ikke overrasket. Dette, og andre eksempler fra debatten, tyder på at du har en velsmurt autopilot der du heller burde anstrengt deg maksimalt for å skjønne hva din motpart prøver å si. Så ærlig talt: Det finnes ingen grunn for meg til å diskutere med deg.

Ludvig Claeson:

Hvis samfunnet bruker én prosent på å gi mennesker mulighet til å "drive med ting" som ikke er "kortsiktig lønnsome" (mener du implisitt med dette at musikk vil være langsiktig lønnsomt? I så fall: Det kan du aldri vite), burde du også huske på at en del andre offentlige tjenester også koster penger, som jeg synes det er enda viktigere å holde gående: politi, forsvar, ambulanser, brannmannsskap, sykepleiere etc. Disse er ikke økonomisk avlønnende, men likefullt ekstremt viktige - og kostbare. Et eller annet sted for hva det offentlige skal finansiere må grensa gå.

Man skal være rimelig ivrig etter å forsvare sin egen musikkutdannelse/beskjeftigelse med musikk, om man forsøker å overbevise omverdenen om at musikk kan sidestilles med dette. Det er ikke bare feil, det er så til de grader arrogant.

Og, som sagt hundre ganger før, men som ikke ser ut til å gå inn her, vil ikke musikken dø ut av at det ikke finansieres av skattebetalere. Siden dere (ikke overraskende) siterer kommunister, siterer jeg maleren maleren Jan-Ove Tuv: ”Renessansen var (...) ikke resultatet av sosialdemokratisk kulturpolitikk, men av hard konkurranse.”

Og jeg er klar over at de resterende 99% av de offentlige budsjettene brukes til f. eks. politi, skoler, brannvesen, forsvar... Dette er fornuftig, dette går først. Men verdens nest rikeste land, etter Luxemburg da selvfølgelig, bør ha muligheten til å avsette 1% av sine verdier til kultur. Og i dette ingår også det som diskusjonen opprinnelig handlet om, altså å garantere for visse musikkopptak, utvalgt etter kvalitetskriterier, til glede for ettertiden. (Kvalitetskriterier kan være forskjellige fra markedskriterier, det er min overbevisning, men jeg er klar over at noen hevder at markedet finner kvaliteten og belønner den. Hmm...) Et politisk valg selvfølgelig, der vi sannsynligvis er uenige. Bare en kort tanke til før jeg må jobbe videre i min til største delen offentlig finansierte jobb - ja, musikk kan være langsiktig lønnsomt. Hvor mye har Salzburg tjent på å være Mozarts fødeby, for eksempel? Og i den fremtidige økonomien som må basere seg på andre ting enn å produsere stadig flere forurensende dingser, så er opplevelser noe som vil komme sterkt som alternativ handelsvare. Så jeg er optimist også på vegnene av musikk og kunst/kultur som økonomisk drivkraft, ved siden av det som får støtte...

Siden du slenger om deg med kommunistbegrep etc for å desavuere ytringer, tillater jeg meg å si at din kommentar til mitt forrige innlegg viser at du tydeligvis har lært av FRPs debatteknikklinje - du plukker ut uviktige enkeltelementer og polemiserer mot dem i stedet for å gå til kjernen i debatten. Hovedpoenget mitt var SSBs siste undersøkelse som viser at vi alle er ulønnsomme. Ikke bare musikere i smale sjangre, men f.eks. bønder er veldig ulønnsomme med rundt 300 000 i støtte/tollsubsier per hode. På ulønnsomhetstoppen ligger også visse innvandrergrupper, nordmenn i grisgrendte strøk, men, som nevnt - iflg SSB er vi alle ulønnsomme i større eller mindre grad. Også Olsen. Det jeg synes blir lettvint og dumt - og som - nok en gang - minner om retorikk hos visse politiske partier - er å hakke på en gruppe uten å se det totale perspektivet. Nå ser jeg riktignok at du ror litt ved å si at det som egentlig var meningen var å polemisere mot en bestemt uttalelse fra Hillestad. Javel - men så gjør DET da. Ta en ting av gangen. Så får du heller reformere hele det norske samfunn etter hvert.

Ludvig Claeson:

Jeg begriper ikke hvordan dette "verdens rikeste land"-argumentet skal passe inn her. Hvordan er dette et poeng for at musikk, som strengt tatt er en underholdningsvare (noe ingen her vil våge å innrømme), skal finansieres kollektivt?

Du må være bevisst på at markedet er oss. Vi utgjør markedet. Markedet er ikke en kynisk, tankeløs maskin som styrer livene for oss. Markedet reflekterer individuell verdsetting og frihet til å foreta egne valg. I stedet for at kollektivet velger mellom rødt og blått slips, og tvinger 49 prosent til å gå med rødt, dersom 51 prosent stemmer for det, lar markedet folk gå med både rødt og blått slips. Men dersom du med din kritikk av "markedet" mener at majoriteten ikke alltid reflekterer hva som er alles syn på kvalitet, er jeg enig. Men dette er da også en uhyre banal observasjon.

Jeg vet ikke om du feilleser meg med vilje, men jeg sa aldri at musikk IKKE kan være lønnsomt. Jeg sa at ingen, fagfolk eller ikke, besitter nok kunnskaper om samfunnet for øvrig til å forutse hvorvidt A eller B blir en økonomisk suksess. Disse nostradamiske evnene besitter ingen av oss.

I den grad kultur skal finansieres offentlig, mener jeg det må gjøres gjennom lokaldemokratier (og ikke fra sentralt hold). Museum, ungdomsklubber (gjerne med musikkinnspillingsrom), parker etc. ser jeg ikke bort fra er institusjoner som kan rettferdiggjøres. Men å garantere lønn til norske musikere, helt uavhengig av hvilken glede/verdi disse måtte skape gjennom sin virksomhet, anser jeg for å være vanvidd og ekstremsosialisme.

Hvorfor stoppe med musikk? Hvorfor ikke garantere lønn til alle arbeidsgrupper? Kommunisme, noen?

Petter Petterson:

Det må være mulig å påpeke at A er A når man klart ser at A er A, uten at det har å gjøre med retoriske triks. Kultureliten er, med noen hederlige unntak, sosialistisk, snobbete og grisk. Alle ser dette foruten kultureliten selv. (Apropos retorikk: Hvor mange her er det ikke som trukket Frp inn i dette, et parti som aldri ble nevnt av artikkelforfatter (meg)?)

Hvilke "uviktige elementer" er det egentlig jeg fokuserer på, som du sikter til?

SSB-debatten orker jeg ikke å ta (du benytter deg forresten av en ekstremt selektiv versjon som ble fremlagt, som ikke tar høyde for at "barn" fra 0-20 gjerne ikke skaper verdier, samt pensjonister. Å kun se på en slik statistisk generelt gir et feilaktig bilde).

Uansett, tesen du forholder deg til er: Vi bruker mer verdier enn vi skaper, noe som er alarmerende. Men det logiske og hodeløse steget du velger å ta videre, er å bruke opplysningen i en argumentasjon for å legitimere hvorfor vi skal ha FLERE ulønnsomme yrker. Det er ganske imponerende. "Hei, det er nå det samme om arbeidet mitt rettferdiggjør lønna mi eller ikke, jeg ser jo at naboen også har en inntekt som ikke er bærekraftig!"

PS! Siden du nevner bønder: De skulle selvsagt ikke vært subsidiert heller. (Oh, the horror!)

Christian Ihle Hadland:

Jeg skjønner ikke helt poenget med at du lirer av deg personangrep over to avsnitt bare for å fortelle meg at du ikke gidder å diskutere med meg, men ok.

Men for å besvare dette med at "kultur har verdi selv om det går med underskudd": Ja vel, men verdi for hvem? Det er en regning her som må plukkes opp, dét er poenget. Da kan det være fruktbart å diskutere hvem som skal betale for denne "verdien" og hvorfor. Hva gjør at A skal garanteres en inntekt, hvem skal bestemme dette, hvorfor skal de som bestemmer dette få mandat til å bestemme, hvilke kriterier bruker man, hvorfor er disse kriteriene allment gyldige etc.

Denne evige sutringen fra kulturaktører, helst SV-folk (siden vi slenger rundt oss med partimerkelapper), om at kunst og mangfold automatisk har en verdi - det er bare umulig å forklare hvorfor, for hvem og hvordan - begynner jeg å gå mektig lei.

Ikke alt kan måles i kroner og øre. Men nå er det nå en gang sånn at om en artist skal tjene 350,000 kroner i året på skattebetalernes bekostning, så bør det begrunnes hvorfor man ikke skal kreve av ham - som i andre bransjer - at han finansierer sitt eget levebrød.

For øvrig morsomt å se at du googlet meg og fant at jeg skriver innlegg på Minervas blogg innimellom. At dette gjør meg til en "disippel" var derimot nytt for meg.

Du kan da fortsatt lage den musikken du liker, men du trenger da ikke å tjene store penger på det?

Andreas: Her pågår det to debatter parallelt. Den ene blir vi aldri enige om, men i den andre er det ikke nødvendigvis prinsipielle uenigheter.

Den første debatten: Jeg oppfatter det som at du er motstander av enhver "subsidiering" av virksomheter som ikke lar seg omsette i kroner og øre. Men et demokrati skal ikke være et flertallsdiktatur. Det betyr at jeg gjerne lar noen skattekroner gå til curlinghall, vinter-OL, MGP eller gammeldans. Ting jeg ikke er interessert i og som ikke går i overskudd, men som har verdi for andre. Noen ganger for veldig mange, andre ganger få.

Den andre debatten handler om forretningsmodellen til strømmetjenestene. Her er saken at den nåværende forretningsmodellen utelukkende belønner mellomleddene; hardware-produsenter, distributører og salgsledd som Spotify, WiMP, Apple, Microsoft, Nokia, NetCom, Telenor, Warner osv. - mens innholdsprodusentene, det kreative fundamentet, kommer dårlig ut. Det blir som å la REMA være det eneste leddet som tjener penger mens matprodusentene ikke får noenting. En iPod er svært lite verd uten musikk. WiMP er verdiløst på sikt uten nytt innhold. En veldig stor andel av nett-tilbydernes inntekter kommer fra lovlig og ulovlig distribusjon av musikk og film. Dette er fakta som må reflekteres i mellomleddenes politikk eller reguleres hvis det ikke skjer av seg selv. I tillegg, monopoliseringsfaren: De fire multinasjonale gigantene har kraft til å definere reglene slik at de gagner dem selv og utestenger alle andre. Dette er selvsagt noe en "sosialist" vil være kritisk til, men det er vel ikke nødvendigvis god Høyre-politikk?

Opphavsleddet har vært altfor blyge når det gjelder å kreve sin rett. Dette er ikke sutring, det handler om å kjempe for åpenbare rettigheter, en logisk konsekvens av at de er alfa og omega for resten av næringskjeden. Det handler også om at kunden (brukeren, konsumenten, eller ”sosialistisk” formulert: musikk- og filmelskeren) får et bredere og bedre tilbud.

SSB gikk ikke på aldersgrupper, de fleste forstår at barn er "ulønnsomme", utgangspunktet er en livsløpsvurdering.

Det er trist å se debatten på Ballade havne på Dagbladet-nivå med kjekling, krangling og drittslenging. Personlig mener jeg Hillestads tidligere innlegg, som tydeligvis trigget Olsen, godt kan imøtegås på både det ene og andre punkt, men desverre synes jeg Olsen her skusler bort sjansen når det hele synes å bunne ut i at han skal ha rett til å detaljstyre hva "sine" skattepenger skal brukes og ikke brukes på. Olsen har en beundringsverdig tro på markedet, men han bør ikke være så overrasket over at andre ikke deler denne troen, og det gjør dem på ingen måte til kommunister.